Wednesday, July 15, 2020

Et kvinneår - en første oppdatering

For et par uker siden bestemte jeg meg altså for at i dette "året" (fra 1/7-2020 til 30/6-2021) skal
  • 60 prosent av musikken jeg hører ha vokalist som er kvinne
  • 60 prosent av bøkene jeg leser skal ha forfatter som er kvinne
  • 60 prosent av filmene jeg ser skal ha regissør som er kvinne
Så hvordan er ståa etter to uker?

Musikk

Dette er lekende lett. Det er ingen mangel på musikk med vokalister som er kvinner der ute - og i mine spillelister på Spotify var det mye å finne. Jeg laget meg ei liste (Kvinnelige) og hører på den når jeg vil høre på musikk. Etter hvert supplerer jeg den med musikk jeg får tips om, ved å høre mer på artister jeg allerede har i lista eller på andre måter. Det enkle med musikk er jo at nesten alt som er laget, er å finne på Spotify. Nå etter to uker er vel kvinneandelen i nærheten av 100 prosent.

Bøker

Joda, det er ganske enkelt med bøker også. For det første kom jeg på at jeg jo kjenner noen forfattere som er kvinner, og som jeg ikke har somlet meg til å lese bøkene til. Bøkene jeg så langt har lest av Marlen Ferrer og Guro Sibeko ga mersmak. Jeg fikk også masse tips av Facebookvenner, og jeg har nå lest Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Og så er det jo en hel strøm av klassikere jeg ikke har lest, for eksempel Virginia Woolf. Igjen er det veldig enkelt med bøker: en rask tur på biblioteket gir tilgang til et bredt utvalg av det som er gitt ut. Min eneste utfordring her er jo at jeg de nærmeste månedene også kommer til å fullføre en del bøker som jeg startet på før 1. juli, blant annet av Kjell Aukrust, André Aciman og Tore Linné Eriksen. Så opp mot 100 prosent kommer jeg ikke, men 60 prosent skal ikke være noe problem. Jeg må bare holde meg unna favorittforfattere som Alexander McCall Smith, Haruki Murakami, Terry Pratchett og Milan Kundera...

Film

Film er vanskeligere! For det første: film er dyrt å lage, og dermed er det ikke bare, bare å få regissere en film. Andelen av regissører som er kvinner er nok svært mye lavere enn andelen av forfattere eller musikere. Jeg leste et sted at ned mot 5 prosent av alle storbudsjettfilmer regisseres av kvinner. For det andre: om jeg finner noen titler jeg har lyst til å se, er det ikke gitt at Netflix, Blockbuster, Viaplay eller for den del Deichman har filmen tilgjengelig. For det tredje: å lete gjennom filmer på måfå for eksempel på Netflix er noe herk, for regissøren har ikke en så sentral plassering som forfattere eller artister har når det gjelder bøker og musikk. Av tjue filmer jeg har lyst til å se, vil ofte bare en ha regissør som er kvinne. Dette innebærer at jeg har ei lang liste av filmer av regissører som er kvinner, som jeg har lyst til å se, men må drive detektivarbeid for å finne ut hvordan jeg kan få sett dem.

Men: what's the point?

Så er jo spørsmålet: Er det noe poeng? Får jeg tilgang til noe annet på denne måten? 
Det første svaret er vel at det ihvertfall ikke har vært et bevisst valg å nesten bare se filmer, høre musikk og lese bøker laget av menn. Så egentlig handler det mye om å riste på noen vaner som ikke har vært resultat av noe bevisst ønske.
Det andre svaret er vel kanskje tja. Det kan vel godt hende at Virginia Woolf (jeg har begynt å lese Til fyret) eller kvinnerollene i Sibeko og Ferrers bøker sier noe litt annet enn den jevne bok skrevet av menn, og at filmen "Hysteria" (som jeg så i går) gir et noe annet blikk på kvinners seksualitet enn andre filmer. Men som alltid med vilkårlige resultatmål, så er det ikke alt som nødvendigvis er like nyttig: det er kanskje tvilsomt om det å erstatte Cezinandos "Vi er perfekt men verden er ikke det" med Astrid S sin coverversjon av samme låt gir et nytt syn på mennesket. 
Jeg fortsetter ihvertfall med eksperimentet i 11,5 måned til...

No comments:

Post a Comment