Et kvart kvinneår

Før 1. juli satte jeg meg noen mål for det jeg kalte "kvinneåret": at minst 60 % av musikken jeg hørte skulle være av artister som er kvinner, at 60 % av bøkene jeg leste skulle være av forfattere som er kvinner, og at 60 % av filmene jeg så skulle være av regissører som er kvinner. Hva er stoda når jeg nærmer meg tremånedersjubileet for disse forsettene?

Musikk - ca. 100 prosent

Musikken er det enkleste, som nevnt før. Jeg opprettet altså en egen spilleliste på Spotify med masse god musikk som jeg likte fra før, og har supplert den litt underveis. Resultatet er åpenbart at "kvinneandelen" - altså andelen musikk av en artist som er kvinne (eller i det minste kvinnelig frontfigur) er nær 100 prosent. Men så innmari mye nytt har jeg ikke hørt - det går mye i Cranberries, Suzanne Vega, Lisa Ekdahl, Eurythmics, Adele, Angelique Kidjo, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Anita Skorgan og Tracy Chapman, for å nevne topp 10. Dette er stort sett artister jeg også hørte på for 20 år sida (bortsett fra Adele, naturligvis).

Bøker - ca. 92 prosent

Mens musikk i stor grad har vært gjenhør med gamle kjente, så har boklesingen i større grad vært å bli kjent med forfattere jeg ikke har lest før. Dels er det folk jeg selv (delvis) kjenner: Marlen Ferrer, Guro Sibeko og Marte Magnusdotter Solem. Dette var fine litteraturbekjentskaper. Dels klassikere som jeg av en eller annen grunn ikke har lest før: Halldis Moren Vesaas, Virginia Woolf, Patricia Highsmith, Margaret Atwood. En blandet fornøyelse, bortsett fra Vesaas, som var en udelt fornøyelse. Og dels nyere navn som jeg har fått anbefalt: Agnes Ravatn og Olga Tokarczuk - ikke så fantastisk, men med gode partier begge to. Mary L. Trump stiller i en egen klasse. Det er spennende å lese om hvordan Donald Trump har blitt som han har blitt, selv om det er lite hjelp i det.

Filmer - ca. 93 prosent

Når det gjelder filmer, må jeg innrømme at jeg har måttet lete en del. Men jeg har fått stor sans for Susanne Bier, og sett fem av hennes filmer på kort tid. Det er gøy. Men ut over det har det vært en pussig blanding av "klassikere" jeg på en måte burde ha sett før (Little Women, Orlando, Hustruer), lettbente filmer jeg ikke har hatt så veldig lyst til å se (To All the Boys I've Loved Before, The Intern, Clueless) og andre filmer jeg tilfeldig har kommet over og tenkt "joda, regissøren er jo kvinne", som Hysteria og Somewhere. The Untold Tales of Armistead Maupin var også en av disse - riktig interessant. Men problemet med film er altså, som jeg har nevnt før, at jeg ikke bare kan lage en liste over klassikere med regissør som er kvinne og så se dem, fordi mange klassikere ikke er å finne på de strømmetjenestene jeg har.

Oppsummering 

Hovedideen bak dette prosjektet er jo at det er vanskelig å komme opp med noen god grunn til at 70-80-90 prosent av mediekonsumet mitt har mannlig opphavsperson. Det å bevisst se etter kvinnelige opphavspersoner kan være bevisstgjørende. På musikksida har det altså ikke ført til at jeg hører på så mye nytt, bare at jeg hører mer på visse deler av det jeg uansett har hørt på. Når det gjelder bøker har jeg lest en god del som jeg av en eller annen grunn har hoppet over før, og som jeg er glad for at jeg nå har lest. Når det gjelder film er det et mer broket bilde. Her er det jo også et poeng at de filmene som får god finansiering, stort sett lages av menn, slik at langt under halvpartene av filmene på Netflix er laget av kvinner.

Og så kan man jo alltids krangle på akkurat det målet jeg har satt. Det er jo slik sett et tankekors at den ene filmen som ødela 100-prosenten er Enola Holmes, en film av en kvinnelig forfatter, med en kvinnelig hovedperson, mens boka som ødela 100-prosenten er ei bok av André Aciman med noen homofile hovedpersoner. Det kan diskuteres om det ikke er mer givende å lese den boka enn ei bok om Donald Trump.

Men inntil videre kan jeg vel si: jeg oppfordrer alle andre til å lage seg noen regler som vrir konsumet i litt uvante retninger.