Rosetog

Det ble forsåvidt ikke noe rosetog i Oslo i kveld, siden for mange hadde møtt opp til at det var mulig å arrangere. Men det ble likevel ganske fint - et Oslo fylt med folk som ville markere at byen er vår og at terrorisme ikke skal ta den fra oss.

I løpet av kvelden stusset jeg noen ganger på all latteren jeg hørte. Mange var i riktig godt humør, og jeg tenkte over om det var "passende" i en sådan stund. Men etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg vel fram til at det var greit - alle trenger ikke være triste hele tida. Men det ble likevel store kontraster når jeg på ett gatehjørne så folk som åpenbart måtte ha mistet noen de var glad i, og rundt neste sving så andre som tok denne kvelden som en hyggelig utflukt med morsomme venner.

Det var første gang jeg var i sentrum etter fredagen. Og på fredag så jeg ingenting - jeg hørte riktignok bomben smelle, fra mitt bord på Peppe's Pizza nederst i Karl Johan, men tok t-banen hjem etterpå uten å se på ødeleggelsene. Selv om de verst rammede delene av byen fortsatt var avsperret, fortalte jo også glasskårene i Akersgata sin klare historie.

Jeg har nok ikke forstått hva som egentlig har skjedd - og især ikke grusomhetene på Utøya. Vi som har vært så heldige å unnslippe de direkte følgene av terrorismen, vil nok ha vanskelig for noensinne å kunne forstå. Det føles litt som når jeg leser fryktelige historier fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig - jeg forstår hvor ille det er, men klarer ikke å fatte hvordan det føltes for dem som var der.

Men det betyr ikke at man ikke likevel kan ha medfølelse med de skadde og med de etterlatte - og det håper jeg at "rosetoget" i dag også bidro til å vise.