Hvorfor misforstås Alf Prøysen?

Ove Røsbak har en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag: Hvorfor misforstås han? Her undres han over at Alf Prøysen fortsatt ikke tas på alvor og ikke forskes på. De hyggelige visene og fortellingene tas fram, de problematiserende lar vi ligge.

I denne sammenhengen kommer Røsbak også inn på den grisete diskusjonen om Prøysens biseksualitet for noen år siden. Ikke misforstå meg: verken Prøysens biseksualitet eller Røsbaks utspill om den, var grisete. Det var derimot "forsvaret" av Prøysen som kom som reaksjoner på utspillet. Og de er det fortsatt ubehagelig å lese om - ikke minst fordi det er noen av de kulturpersonlighetene jeg har satt mest pris på i denne verden som i noen uker i 2004 prøvde å dytte Prøysen ned i søla: Ole Paus, Alf Cranner, Erik Bye, Nora Brockstedt og Anne-Cath. Vestly.

Erik Bye brukte ord som "forpøbling" og "grisete" om opplysningene, Anne-Cath. Vestly sa at "Det er trist og skikkelig dumt at Alf skal minnes på denne måten" og Nora Brockstedt sa at "Det som gjør meg eitrende sinna er at Alf ikke har mulighet til å forsvare seg." ("Forsvare seg mot hva?", spør Røsbak betimelig.)

Mer enn noe blir kanskje denne affæren stående som et historisk dokument som bekrefter at homofobien fortsatt levde i beste velgående i kultureliten så sent som i 2004 - ihvertfall blant de godt voksne.

Alf Prøysen var opptatt av de svake i samfunnet og av livets mørke og lyse sider. Han er blitt omfavnet av alle deler av samfunnet - men vi vil bare ha de lyse sidene. For å få det til, prøver vi å lage vår egen Prøysen. Ære være Ove Røsbak (og Kim Friele) for å prøve å lete seg fram til den virkelige, mangefasetterte Alf Prøysen!