Oslokinoene er digitaliserte - filmrullene er døde

Alle Oslokinoene gikk ved nyttår over fra de gode, gamle filmrullene til å vise filmene digitalt. Det er en rar tanke. Da jeg var på kino på nyåret, tenkte jeg riktignok ikke over det, og merket heller ingen endring i verken den ene eller andre retningen. Det er nok ikke kinopublikummet som vil merke overgangen best - det gjør maskinister og de som frakter filmene.

For det er tunge løft som kinomaskinist. Riktignok overdriver nok Aftenposten Aften når de (i en artikkel om digitaliseringen i dag) sier at en film på 90 minutter veier "35 kilo eller mer" - i så fall var jeg sterkere enn jeg trodde da jeg nesten daglig bar filmer til og fra postkontoret på Blindern i mine Blindern Filmklubb-dager. 20-25 kilo er nok mer riktig. Men det blir mye porto av 25-kilossendinger også - et solid innhogg i filmklubbøkonomien.

I tillegg merkes formatbyttet når det gjelder gamle filmruller. For filmruller som har blitt dratt gjennom filmmaskina en del ganger, får spor av det. Det kan bli striper, dårligere lyd, problemer med perforeringen eller rett og slett såpass slitasje at filmen ryker. På Blindern Filmklubb skjedde det dessverre ikke så sjelden at vi måtte si "Et par minutters pause - filmen røk!"

Men jeg merker at jeg blir litt trist av at filmrullen blir borte. Jeg har selv såvidt vært kinomaskinist, så jeg behersker arbeidet på spolebordet, hvor filmen gjerne ble skjøtet så man slapp å skifte maskin så ofte. Og hvis man ikke skjøtet, måtte man uansett spole filmene tilbake etter bruk. Jeg har tredd film inn i maskina - og passet nøye på at over- og underløkka ble store nok siden malteserkorsets rykk ellers ville slite filmen istykker. Jeg har naturligvis opplevd å tre filmen feil vei, så bildet ble speilvendt - og ikke minst teksten. Men ikke med publikum i salen. Og jeg har mange ganger opplevd de nervepirrende sekundene hvor man stirrer oppe i høyre hjørne på lerretet for å oppfatte de små markeringene som signaliserer at filmrullen snart er tom - og maskinisten må sette i gang den andre maskinen og gjøre klar til å blende over. Og jeg har opplevd ivrig oljing av plasthjulene som helst skulle gå rundt for å unngå de verste stripene på kopien.

Det blir aldri den samme sjarmen av å sette inn en harddisk og trykke "play". Men lyden, bildene og filmopplevelsen kan nok bli mye den samme.