Wednesday, August 03, 2011

Farvel til de anonyme?

Etter terrorangrepet 22. juli har mange tatt til orde for at vi må slutte å godta at folk ytrer seg anonymt. Ytringsfrihet er vel og bra, sier de, men folk må kunne stå for det de sier. Espen Haavardsholm er et eksempel: i Aftenposten i dag skrev han: "Etter 22. juli må et minimumskrav være at en fremstår under fullt navn. Alt annet er å nære [sic] opp under muligheten for en ny massakre".

Dette er ikke først og fremst et spørsmål for hver enkelt om de velger å skrive under fullt navn eller ikke. Det er et spørsmål for samfunnet vårt om hvilke stemmer vi ønsker å høre. For hvem - i tillegg til ekstremistene - er det vi vil stenge ute fra samtalen hvis vi insisterer på fullt navn? Jo, det er for eksempel
- folk med dårlige brukererfaringer fra for eksempel NAV, som fortsatt er avhengige av NAVs goodwill for å overleve, og derfor ikke tør stå fram.
- folk med erfaringer fra psykiatrien, som ikke ønsker at disse erfaringene er det første man finner når man googler navnet deres
- homofile som er i skapet, og ikke tør skrive om slike ting i redsel for å bli "avslørt" (i dag er jo veldig mange homofile åpne, så hvis du ønsker det kan du erstatte "homofile" med "transseksuelle" eller en annen gruppe som møter fordommer)
- lærere i Osloskolen som sier at de opplever frykt for reaksjoner hvis de uttaler seg kritisk offentlig
- lærere eller andre som ønsker å uttrykke sine politiske synspunkter uten at arbeidsgiver og elever/klienter osv blir forstyrret av dem
osv osv

"Uønskede" ytringer må vi håndtere på en annen måte enn å stenge ute viktige perspektiver fra debattene. Ytringer må vurderes ut fra innholdet, ikke ut fra om forfatteren er anonym eller ikke. Ytringer som oppfordrer til vold må fjernes på vanlig måte, de fleste andre ytringer må møtes med argumenter. Det er tross alt et åpnere, mer demokratisk samfunn vi ønsker - ikke et samfunn som stenger ørene for folk vi allerede altfor sjelden hører fra.

No comments:

Post a Comment