Monday, August 01, 2011

Stoltenberg og ytringene våre

Statsminister Jens Stoltenberg sa i sine minneord i Stortinget i dag at vi er mange som kan bli flinkere til å tenke gjennom formen på det vi sier - det kan være "noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes".

Hva tenker jeg når jeg leser dette? Tenker jeg at Siv Jensen godt kunne ha droppet sitt prat om "snikislamisering" og at Nina Karin Monsen kunne holdt seg for god til å kalle våre stortingsrepresentanter for "virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende"?

Jo, jeg tenker nok det. Men jeg kan jo - et øyeblikk - også gå i meg selv og se på hva jeg selv sier og skriver.

For det er jo det siste Stoltenberg egentlig ber meg om. Han oppfordrer ikke alle til å skjelle ut alle andre for debattstilene deres, men til hver enkelt å ta en stille prat med seg selv. Han oppfordrer ikke til annen form for sensur enn selvsensuren.

Jeg selv, for eksempel, mener nok at de aller fleste jeg diskuterer ting med, er velmenende vesener. Det er unntakene som ønsker en ond verden, bare tenker på seg selv eller bare sier imot for å kverulere. Denne troen på at motdebattanten også har de beste hensikter, kan godt skinne gjennom litt oftere i det jeg skriver. For eksempel er nok Arbeiderpartiets motstand mot privatisering for en stor grad basert på at de faktisk mener at kvaliteten og/eller arbeidsmiljøet blir dårligere - ikke bare på at de er i lomma på fagforeningene. Og deres iver etter å bygge ut oljevirksomhet i sårbare naturområder er nok ikke begrunnet i et ønske om å ødelegge naturen, men i en seriøs tro på at det er den beste måten å få levelige liv i disse delene av landet. Og så videre.

Og tilsvarende finnes det sikkert innvandringsnegative folk som ikke et øyeblikk ønsker noe menneske noe vondt og ikke er inne på tanken om at vi er mer verdt enn andre, men som seriøst tror og tenker at innvandringen er skadelig for samfunnet vårt. Da er latterliggjøring mindre virksomt enn argumenter.

Så kan man spørre om det holder å gå i seg selv. Nei, tonen i den offentlige debatten påvirkes naturligvis også av det vi godtar at andre sier uten at vi sier ifra. Det må bli mer akseptert å stoppe opp og si at "før jeg går videre i debatten vil jeg si at jeg ikke vil være med på å omtale en folkegruppe på den måten"... (men det er vel kanskje akseptabelt allerede i dag)

Men tonen er ikke alt. Det er minst like viktig å ha gode, kunnskapsbaserte argumenter. Når man diskuterer med folk som bruker hver ledige time til å samle sammen nyhetsmeldinger om ruteknusing i Groruddalen (for å bevise i hvilken grad dalen er i ferd med å gå til hundene), holder det ikke å komme med vage motargumenter av typen "men det er da så fint og mangfoldig på Grorud - og jeg er veldig glad i innvandrerbutikken". Argumenter må møtes med bedre argumenter.

Og så er det noen som vil ha mer forbud: Forby voldelige videospill, hindre anonyme utsagn i nettdebatter, slå ned på ubehagelige meninger. Her er vi midt i ideologien med en gang. Jeg tror rett og slett sjelden på at forbud er veien å gå for å bekjempe meninger vi ikke liker - det er jo dette som er noe av bakgrunnen for at jeg kaller meg liberalist. Vi må ha tiltro nok til våre egne syn at våre meninger vil vinne fram i en åpen debatt, ikke fortrenge synspunkter vi ikke liker.

Men jeg forstår at det er godt ment å ville usynliggjøre visse meninger - for eksempel er det ubehagelig at terroristens "manifest" skal være fritt tilgjengelig. Jeg ser at forbud kan holde disse meningene borte fra enkelte lettpåvirkelige folk. Det er en forståelig, men farlig strategi. Å skjule ubehagelige meninger gjør at vi ikke heller får rom til å argumentere mot dem.

Som Stoltenberg avsluttet sin tale i dag: "Med det frie ord som våpen, og i denne sals ånd skal vi sammen la menneskeverd og trygghet vinne over frykt og hat."

No comments:

Post a Comment