Rosetog

Det ble forsåvidt ikke noe rosetog i Oslo i kveld, siden for mange hadde møtt opp til at det var mulig å arrangere. Men det ble likevel ganske fint - et Oslo fylt med folk som ville markere at byen er vår og at terrorisme ikke skal ta den fra oss.

I løpet av kvelden stusset jeg noen ganger på all latteren jeg hørte. Mange var i riktig godt humør, og jeg tenkte over om det var "passende" i en sådan stund. Men etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg vel fram til at det var greit - alle trenger ikke være triste hele tida. Men det ble likevel store kontraster når jeg på ett gatehjørne så folk som åpenbart måtte ha mistet noen de var glad i, og rundt neste sving så andre som tok denne kvelden som en hyggelig utflukt med morsomme venner.

Det var første gang jeg var i sentrum etter fredagen. Og på fredag så jeg ingenting - jeg hørte riktignok bomben smelle, fra mitt bord på Peppe's Pizza nederst i Karl Johan, men tok t-banen hjem etterpå uten å se på ødeleggelsene. Selv om de verst rammede delene av byen fortsatt var avsperret, fortalte jo også glasskårene i Akersgata sin klare historie.

Jeg har nok ikke forstått hva som egentlig har skjedd - og især ikke grusomhetene på Utøya. Vi som har vært så heldige å unnslippe de direkte følgene av terrorismen, vil nok ha vanskelig for noensinne å kunne forstå. Det føles litt som når jeg leser fryktelige historier fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig - jeg forstår hvor ille det er, men klarer ikke å fatte hvordan det føltes for dem som var der.

Men det betyr ikke at man ikke likevel kan ha medfølelse med de skadde og med de etterlatte - og det håper jeg at "rosetoget" i dag også bidro til å vise.

Multietnisitetens framtid

De siste månedene har jeg fulgt litt med på document.no. Dette har vært en selsom opplevelse. Ikke en rute blir knust i Groruddalen uten at dette slås stort opp på dette nettstedet, og da gjerne som bevis på at innvandringen har tatt overhånd. Ikke en bil settes i brann uten at det tolkes som et tegn på sivilisasjonens siste stadier.

Anders Behring Breivik har vært en formodentlig flittig leser av document.no, og har også lagt inn en god del kommentarer der. Han har vært enig i grunnsynet som preger nettstedet, men trukket konsekvensene i helt andre retninger enn de fleste andre - med grufulle konsekvenser.

Tilfellet Breivik skal nå heldigvis behandles av rettsvesenet. Men underskogen av endetidsprofeter som danner en bakgrunn for ham, må motarbeides på andre vis. De skal motarbeides med ord og argumenter, for all del, men det er ikke nok. (Og de skal definitivt ikke motarbeides ved å benekte at det finnes utfordringer i samfunnet vi lever i.) Først og fremst må de motarbeides ved at vi får samfunnet til å fungere bedre enn i dag. Kun ved å få det multietniske samfunnet til å bli et godt samfunn for de aller, aller fleste som lever i det, bekjempe hverdagsrasismen og gi ungdommen tro på framtida - kun på den måten tar man grobunnen vekk fra de miljøene som mener at landet er på vei utfor stupet.

Breivik tror at vi om 30 år vil se at han hadde rett. Lever han om 30 år, må vi ha fått til et samfunn som gjør at han forstår at han tok feil.

Hvorfor er det bare mannlige skuespillere jeg ser ofte?

Collectorz.com har gitt meg en (for meg) interessant statistikk over filmer jeg har sett. Den viser blant annet hvilke skuespillere jeg har sett i flest filmer. Ikke overraskende seirer Woody Allen i den konkurransen - jeg har sett 26 filmer med ham. (Antonio Banderas og Harrison Ford deler andreplassen med 16 filmer hver.)

Men blant de 20 på topp er det bare en kvinne - og hun kan nok dessuten takke Woody Allen for plasseringen. Jeg har nemlig sett 12 filmer med Mia Farrow. Blant topp 40 er det noe bedre, med også Meryl Streep, Marilyn Monroe, Julianne Moore, Susan Sarandon og Cate Blanchett.

Men likevel: hvorfor er det så få kvinner på toppen? Riktignok ser jeg en god del homsefilm på Skeive Filmer og sånt, men skuespillerne der dukker sjelden opp i et titalls filmer.

Er det slik at det er flere mannlige skuespillere enn kvinnelige på rollelistene? Tar databasene (som imdb) med flere menn? Eller er det slik at kvinner har "raskere omløpshastighet" - altså at de blir "avdanket" raskere enn menn? Eller noe annet? Eller "all of the above"?

Det er for øvrig INGEN kvinnelige regissører blant de 40 regissørene jeg har sett flest filmer av, men det skyldes åpenbart at de fleste regissører er menn.

Hvordan ville listene sett ut for de filmene du har sett? Ville de også hatt dårlig med kvinnelige skuespillere og regissører på topp?

Film: Et rom med utsikt

Cinemateket i Oslo viser filmer etter publikums ønsker i sommer, og en av filmene de viser er heldigvis fantastiske A Room with a View (Et rom med utsikt).

Jeg pleier å kalle den "verdens beste film", og mener det alvorlig. Men det betyr sannsynligvis det samme som "yndlingsfilm". At det er yndlingsfilmen min merket jeg godt når jeg så filmen igjen i går - tittelsekvensen med lister over skuespillere fikk meg til å glede meg til å se de enkelte igjen, og jeg begynte å humre og le nesten før handlingen begynte - idet Charlotte Bartlett og Lucy Honeychurch (spilt av fabelaktige Maggie Smith og Helena Bonham Carter) begynner å klage på hotellrommet sitt. I det hele tatt er Maggie Smith ubetalelig gjennom hele filmen, men det er jammenmeg mange av de andre skuespillerne også, som Simon Callow, Denholm Elliott og Daniel Day-Lewis. Og naturligvis min yndlingsskuespiller gjennom alle tider, Rupert Graves.

Filmen er lett, men setter gjennomgående konvensjonene opp mot livlig spontanitet, med filmens velkjente nakenbad som naturlig høydepunkt.



Og så er nå både Firenze og den engelske landsbygda vakker, da, og fint akkompagnert av Puccini.

Har du ikke sett denne filmen i det siste, så skam deg!

Film: En del filmer jeg har sett...

Jeg har lenge klart å følge mine ambisjoner om å skrive om hver film jeg ser i min engelskspråklige blogg. Nå har jeg brått gitt opp dette, og prøver isteden å nevne det viktigste jeg ser i denne bloggen. Nå har det riktignok samlet seg opp ganske mange, så jeg får ta et samleinnlegg:


The Kids Are All Right er en artig, sjarmerende film med den tilleggsfordelen at den har satt en del konservative sinn i USA i kok. I likhet med det forskningen skulle tilsi, har nemlig disse barna av lesbiske mødre det helt ok - en og annen forvikling til tross.


True Grit var en artig "remake" av westernklassikeren som jeg ikke har sett. Det er Hailee Steinfeld som er den egentlige hovedrolleinnehaveren her, som jenta som vil finne sin fars morder. Det blir en riktig fin jakt ut av det, med Matt Damon og Jeff Bridges i kule roller. Og Coenbrødrene er jo alltid gøy å se.

Elle s'appelait Sarah (Saras nøkkel) var på en måte en velkjent historie, om jødeutryddelsene, denne gang i Parisversjon. Historien forteller både om ugjerningene under krigen og om hvordan samfunnet har forholdt seg til disse i ettertid, og det er en helt fin behandling av temaet.

Kick-Ass er morsom. Den handler om Dave (Aaron Johnson) som ikke har superkrefter, men som synes at det ikke bør være til hinder for at han blir superhelt. Så han syr kostyme og setter i gang. Storyen er altså bare moderat sannsynlig, men det har da aldri hindret noen. Og filmen klarer seg lenge på sjarmen.

Julie & Julia er et lite sjarmtroll av en film. Den handler om mat. Nærmere bestemt handler den om en misfornøyd kontordame som bestemmer seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebok på 365 dager - samtidig som filmen gjenforteller historien om Julia Child, som spilles av Meryl Streep. Streep har jeg alltid likt, men jeg har forelsket meg mer i henne etter Mamma Mia!, og dette er enda en film som er verdt å se på grunn av hennes rolletolkning.

Le Temps qui reste (Ennå er det tid) er François Ozons film om den homofile motefotografen som prøver å håndtere tanken på at han snart skal dø. Filmen er faktisk rent vakker.


Me & Orson Welles. Jeg er en stor fan av Richard Linklater. "Dazed and Confused" var en strålende film, for eksempel. Her følger vi Richard Samuels (spilt av ungpike- og unggutt-idolet Zac Efron) i arbeidet med et teaterstykke som regisseres av Orson Welles. Jeg synes faktisk ikke Zac er så verst jeg, og i tillegg har filmen en tydelig kjærlighet til teateret som gjør seg godt.

Un prophète (Profeten) er en fengselsfilm. Malik settes i fengsel og lærer gjennom filmen hvordan han kan overleve - og klare seg fint. Det er et dystert og brutalt bilde som tegnes, og sikkert riktig så bra gjort, men alle som kjenner meg vet vel at jeg ikke er i den sentrale målgruppa for denne filmen.

Gomorra forteller om mafiaen i Napoli og viser et klaustrofobisk bilde av hvordan det er å leve i et samfunn som er styrt av mafiaen. Å være nøytral er ikke noe alternativ.

Knerten Gifter Seg er den andre filmen om Knerten. Jeg leste selv Knertenbøkene når jeg var liten, og synes disse filmene på en fremragende måte gjenskaper Knertens verden. Og for oss voksne er det interessant å se tidsbildet. Koselig og fint.

Inglourious Basterds er en artig, liten sak som foregår i okkuperte Frankrike under krigen. En gruppe amerikanske soldater, ledet av Aldo Raine (Brad Pitt) sendes bak fiendens linjer for å drepe nazister. Det kan man forsåvidt ha en viss sympati for etter en hjerteskjærende åpningssekvens. Filmen har rikelig med gode skuespillere, artige sekvenser og en del vold innimellom, og alt i alt blir det en riktig ok ting å se.

The Mission er en klassiker jeg ikke har sett før - den fikk Gullpalme i Cannes og har velkjente Gabriels Obo på lydsporet relativt hyppig gjennom filmen. Premisset er enkelt - her står ondt mot verre. Ondt i form av europeiske misjonærer som vil omvende indianere til sin egen religion, verre i form av europeiske slavedrivere. Naturligvis er skuespillerprestasjonene - med Jeremy Irons, Robert de Niro osv gode. Og naturen er praktfull. Men det er også noen ganger jeg ikke klarer å henge med på filmens premisser - både i musikkens kraft i starten og i krigstaktikken litt ut i filmen. Så at den har fått så voldsomt til rykte synes jeg kanskje er litt ufortjent. Men likevel vel verdt å se.


The Maltese Falcon. Jeg har sett altfor få Humphrey Bogart-filmer (faktisk bare tre!), og det er jo en liten skandale. Her er han Sam Spade, en privatdetektiv som må få orden på faktaene i en sak hvor kompanjongen blir drept og hvor klienten er en knakende vakker dame. Unektelig en film man bør ha sett, uavhengig av hvor godt man liker den...

Sky High er derimot ikke en film jeg har sett fordi den er en klassiker. Den er snarere en film jeg så fordi den tilfeldigvis var på tv når jeg trengte noe å se. Det er kanskje Kurt Russell som gjør dette mølet på grensen til severdig, ihvertfall er det vanskelig i ettertid å komme på så mange andre grunner til at jeg ga filmen en 6'er (av 10). Her er alle superhelter, men Will Stronghold sliter i utgangspunktet med å leve opp til forventningene, siden faren og moren er kjente superhelter fra før. Men så...

Quelques jours en septembre (Noen dager i september) er også en film som bare var på tv til rette tid. Juliette Binoche er hovedpersonen, en agent på den storpolitiske arenaen som prøver å håndtere konkurrerende agenter, ymse lands utsendinger og ikke minst to barn, derav kjekke David (Tom Riley). Om det bare var meg som var trøtt eller om det ble litt uspennende til tider, får andre vurdere. Jeg endte nok opp med at det var forholdet mellom David og Orlando som var det mest spennende, og det var kanskje ikke meningen.


Kommandør Treholt & Ninjatroppen gledet jeg meg til lenge. Det virket som den rene galskap å skulle lage film hvor Treholt var leder for ninjatropper som skulle sikre konge og fedreland. Tilstrekkelig sinnsykt til at det kunne fungere strålende. Men nei - for meg ble dette for usammenhengende og uten tilstrekkelig mange humoristiske høydepunkter.

Gainsbourg (Vie héroïque) forteller historien om Serge Gainsbourg. Dessverre hadde ikke Gainsbourg et spesielt spennende liv - ser man bort fra alle kvinnebekjentskapene er det rett og slett ikke nok stoff til å fylle en hel film. Riktignok er det en del musikk å ta av for å prøve å holde interessen oppe, men bra går det ikke.

Centre Stage handler om skuespilleren Ruan Ling Yu. Maggie Cheung fikk pris for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin for denne filmen. Sannsynligvis er filmen mer interessant hvis du på forhånd har en viss interesse for kinesisk teater - for meg ble det ihvertfall - i likhet med filmen om Gainsbourg - et bevis på at en stor kunstner ikke nødvendigvis kan omgjøres til en interessant film.


Hei yan quan er en av de kjedeligste filmene jeg har sett på lenge. Det går riktignok også an å være kjedelig på en litt interessant måte - og det er mang en film hvor jeg har gitt opp å la meg begeistre av filmens handling eller skuespillere, men isteden får en helt ok filmopplevelse av å se på naturen, byen eller et eller annet annet. Det klarte jeg ikke her. Hovedpersonene finner folk i gatene og tar dem med hjem. De sover med dem. De gir dem mat. Vi hører lyder. Vi prøver å finne ut hva som er poenget med det hele. Vi prøver å forstå hvorfor filmen er laget. Og til sltut blogger vi frustrert om filmen.


(En oversikt over alle filmer jeg har sett (siden januar 1984) ligger på Collectorz.com.)

Google+

Det eneste som er tristere enn et sosialt nettsted uten medlemmer, er et sosialt nettsted med masse medlemmer som aldri logger inn lenger. Det er derfor jeg skriver et blogginnlegg om Google+ og ikke om MySpace.

Google+ har potensiale til å bli Stort. Det hadde Google Wave også, men problemet der var at hvis du ønsket å få med deg noen på å gjøre noe gøy, måtte du først bruke ei uke på å forklare dem hva Wave var. 

Google+ er enklere å forstå. Det er Facebook lite, med potensiale til å bli noe mer. Men foreløpig er det nesten ingenting, noe som illustreres av at jeg har hørt flere folk si at den største fordelen med Google+ er at du ikke kan legge inn venner uten å legge dem i en sirkel. Hovedargumentet er altså noe du IKKE kan gjøre.

Det er naturligvis noe stort tull. Den største fordelen med Google+ er at det er Google som står bak, og at vi derfor håper på noe stort. Som vi enda ikke vet hva er.

Jeg regner ihvertfall med at jeg får se fiffige ting som utnytter integrasjon med Google Calendar, Google Docs og Google Reader, for å nevne noen ting. 

Videogruppechat er sikkert gøy, det, men det er bare en sped begynnelse.

(Legg meg gjerne til i dine sirkler, forresten...)

Tre gallerier i Stockholm

Jeg har vært i Stockholm og sett mye kunst: Rembrandt, Rodin, van Gogh, Gauguin, Werner, Mapplethorpe og mange flere.

På Nationalmuseum var den klassiske kunsten jeg var mest opptatt av. Det var masse kjente kunstnere, men ikke så mange kjente kunstverk. Rembrandts selvportrett var nok det kunstneriske høydepunktet, men det var veldig mye fint å se. Og selve museumsbygningen var stilig, med et sentralt trapperom med antikke skulpturer og friser.



For tida er det også en midlertidig utstilling om årstider i kunsten, med noen fine eksempler på hvordan kunstnere oppdaget den nordiske vinteren og klarte å skildre vinterlyset.



På Fotografiska museet var det mange utstillinger, med Robert Mapplethorpe som et opplagt sentrum. Utstillingen fikk godt fram Mapplethorpes geni, blant annet var portrettene av Warhol og flere andre kjendiser fabelaktige. Hans blomsterfotografier var også gode. 

Det kan finnes så mange mulige begrunnelser for at kunst er stor kunst. En slik begrunnelse er at kunsten utvider selve kunstbegrepet (selv om jeg synes det blir for snevert å ha det som eneste gyldige begrunnelse...) Mapplethorpes fotografier av peniser og sånt er åpenbart stor kunst etter en slik begrunnelse. Sexbilder av middelmådig kvalitet som kun har opphisselse som formål kan lett avskrives som ikke-kunst, men Mapplethorpes fotografier av peniser er like kunstferdige som hans fotografier av liljer, og kan derfor vanskelig avskrives på samme måte. Men like fullt er de opphissende - og er derfor sikkert rimelig uspiselige for folk som ønsker at kunsten skal være forfinet og opphøyet.

Flere andre av utstillingene var også fine, for eksempel Eleanor Coppolas minnesmerkeliknende verk. Det var et verk til ettertanke. Liu Bolins verker var også verd å få med seg.

Men årsaken til at jeg reiste til Stockholm i det hele tatt var en tredje utstilling: Sigrun Werners utstilling i et lite galleri i Gamla Stan. Hun har kule bilder i ulike teknikker (gråblyant, fargeblyant, tusj, oljemaling) og har ofte dyr som motiver. Personlig har jeg stor sans for de morsomste av dem - som serien med frosker som i varierende grad prøver å unnslippe fra rammene sine. Men det humoristiske er bare en liten del av det hun gjør.



Jeg bør vel påpeke at Sigrun dessuten er en nær venn.

Ialt ble det et utmerket knippe utstillinger med vidt spekter - og et deilig avbrekk fra hverdagen.

Ukas sjokolade: Freyju Lakkrís Draumur

Jeg skal ikke la det bli en vane, men ja: det er islandsk sjokolade jeg skriver om i dag igjen. Og også i dag handler det om sjokolade med lakris. Denne gangen er det ingen karamell involvert, det er rett og slett helt grei, vanlig melkesjokolade med en middels søt lakrisstang i - og lakrisstanga har luft i.

Skal jeg være kritisk kan jeg jo kommentere at det hele kanskje blir litt vel søtt og dessuten at sjokoladen løsner fra lakrisen når du tygger - noe som lett fører til at det ramler sjokoladebiter.

Dermed havner jeg et hakk lavere på karakterskalaen enn forrige uke. Men konklusjonen blir likevel at det ikke er noen grunn til å la være å reise til Island...

Konklusjon:

Argumenter for og mot surrogati

"Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" spurte jeg i forgårs, og havnet på VGs forside og opplevde over 1600 besøk på det innlegget - så langt. Kommentartråden der har også fått over 40 innlegg.

Og jeg har blitt litt klokere. Så jeg tenkte jeg skulle oppsummere noen hovedargumenter i diskusjonen (i en litt tilfeldig rekkefølge).

Argumenter for surrogati:
1. Barn som ellers ikke ville blitt født, blir født.
Dette har jeg ikke så mye å si til. Barn er bra.

2. Foreldre som ellers ikke ville ha kunnet danne en familie og skape et godt hjem for et barn, får muligheten til det.
Et motargument her er at man jo isteden kan adoptere. Det er riktignok en langvarig prosess, og slett ikke alle får lov - for eksempel ikke homofile par. Det er dessuten noen som mener at det er viktig at barn vokser opp med sine biologiske foreldre, og ut fra et slikt perspektiv er surrogati bedre enn adopsjon (naturligvis forutsatt at enten sæd eller egg eller begge deler kommer fra de sosiale foreldrene).


Argumenter mot surrogati:
1. Surrogati er utnyttelse av vanskeligstilte.
Dette argumentet gjelder kun tilfeller hvor surrogatmoren er vanskeligstilt og det er penger involvert. Noen land har valgt å forby pengetransaksjoner i forbindelse med surrogati, og det er jo en løsning.
For å være et gyldig argument må det også være slik at surrogati er en verre utnyttelse av de vanskeligstilte enn alternativene - for eksempel at de jobber under kummerlige kår på t-skjortefabrikker så vi kan kjøpe nok en t-skjorte til under hundrelappen. Noen av de andre argumentene nedenfor handler om det.

2. Surrogati er egoisme - det skjer for de voksnes skyld.
Dette argumentet kjøper jeg ikke. Det er (nesten) alltid egoisme involvert når folk får barn, samtidig som det (nesten) alltid er uegennytte involvert. Måten man får barn på er irrelevant her - jeg ser ingen grunn til å tro at folk som får barn ved surrogati er mindre opptatt av å skape et godt hjem og en god oppvekst for sine barn enn andre er.

3. Det er ingen menneskerett å få barn.
Dette synes jeg ikke er noe argument. Hvis mennesker kun skulle gjøre det som var en menneskerett, ville vi ikke gjort stort. Og jeg har aldri sett noen argumentere for surrogati med begrunnelse i at "det er en menneskerett å få barn".

4. Barna vet ikke hvem moren deres er.
For å rydde litt: Surrogati kan skje både med og uten egne egg og egen sæd. Problemet med å ikke vite hvem moren er, dukker kun opp ved bruk av eggdonor. Og selv ved bruk av eggdonor kan man naturligvis lage regler om at eggdonor ikke skal være anonym - for eksempel som ved sæddonasjon, hvor barnet kan få vite hvem biologisk far er når barnet er 18 år. (Hvis det skal være en rettighet å vite hvem biologisk mor og far er, må imidlertid beskjed om dette sendes barna rekommandert når de når aldersgrensen, og ikke være avhengig av at barna får vite av sine sosiale foreldre at de har andre biologiske foreldre.)

5. Barna får ikke vokse opp med sine biologiske foreldre.
Igjen: dette gjelder i de tilfellene hvor enten sæd eller egg kommer fra donor.
I disse tilfellene blir diskusjonen den samme som ved kunstig befruktning med donorsæd. Hvor stor vekt dette argumentet har, vil avhenge av hvor viktig man synes det biologiske - i motsetning til det sosiale - foreldreskapet er.
Det kan naturligvis også argumenteres med at hvis det å vokse opp med sine biologiske foreldre var så avgjørende viktig, burde vi pålegge foreldre å bo sammen med sine barn, og for eksempel forby skilsmisser. Men her kan det innvendes at det er forskjell på hva staten skal akseptere og hva den aktivt legger til rette for.
Forskning tyder imidlertid på at barn som ikke bor sammen med sine biologiske foreldre har det like bra som barn som bor sammen med sine biologiske foreldre - ihvertfall gjelder dette forskningen på homofile foreldre.

6. Det er uetisk å la en kvinne ta på seg risikoen ved svangerskap og fødsel.
Dette er et interessant argument - og det fungerer litt ulikt ved betalt og ikke-betalt surrogati. Hvis det er snakk om betalt surrogati, kan man bruke vanlig arbeidslivsargumentasjon og arbeidsmiljøloven: Å bære fram et barn er såpass risikabelt og forbundet med bivirkninger at det er tvilsomt om det kan aksepteres.
Er det derimot snakk om ikke-betalt surrogati, blir de etiske premissene mer lik de som gjelder for organdonasjoner. Hvor stor risiko kan vi godta at et menneske frivillig utsetter seg for for å hjelpe andre mennesker? Her må det både etiske diskusjoner og konkrete risikoanalyser til.

7. Surrogati er kjøp og salg av mennesker.
Dette argumentet gjelder kun når det er penger involvert. Men selv da kan det nok argumenteres for at det ikke er noe menneske som blir kjøpt eller solgt. Barnet tilhører allerede ved unnfangelsen det paret som det skal vokse opp hos.

8. Vi har allerede for mange mennesker på jorden.
Det er sant at vi har rikelig med mennesker på jorden, men dette problemet løses best ved å heve levestandarden i fattige land (fordi antall barn pr familie gjerne går ned etterhvert som levestandarden øker). Det er etter min mening ikke et problem som bør løses på individnivå.

9. Surrogati gjør at ufruktbare mennesker bringer videre sitt genmateriale.
I den grad dårlig fruktbarhet er arvelig, kan det være sant at det å bedrive surrogati for å hjelpe folk med dårlig fruktbarhet, på sikt vil svekke arvematerialet. Jeg er imidlertid svært skeptisk til en slik argumentasjon som går ut på at noen mennesker ikke bør få barn fordi vi ikke ønsker at arvematerialet deres går videre - det er en type argumentasjon som lett havner ut i den rene fascismen.

10. En halvsøster og en halvbror vil gifte seg med hverandre fordi de ikke vet hvem foreldrene er.
Dette argumentet gjelder kun hvis man har anonym sæd- og eggdonor.
Siden de fleste land har klare grenser for hvor mange barn en sæddonor og en eggdonor kan få, skal det uansett mye til at dette blir et stort problem. For å være litt flåsete: dette problemet er like stort i småsamfunn hvor man har en kjekk og viril postmann...

11. Surrogati er å tukle med det naturlige.
Mange legger stor vekt på hva som er "naturlig", og hvis man legger stor vekt på det er det vanskelig å forsvare kunstig befruktning og surrogati. (For egen del er jeg ikke så opptatt av hva som er "naturlig" - og jeg bruker store deler av livet mitt til å gjøre "unaturlige" ting, som å fly, sitte i Oslo og se på live-bilder fra andre verdensdeler og diskutere politikk med folk jeg ikke engang vet hvor er.)

12. Surrogati medfører at ressurser brukes på dette som heller kunne vært brukt på andre deler av legevitenskapen.
Dette er minst to diskusjoner på en gang. Man kan diskutere om det offentlige helsevesenet skal bruke av sine ressurser på surrogati, på samme måte som de bruker av sine ressurser på kunstig befruktning. Og man kan diskutere om staten bør legge juridisk til rette for at private klinikker kan drive med surrogati.
Med de store oppgavene i helsevesenet er behovet for prioriteringer helt klart, og jeg er ikke sikker på om kunstig befruktning og surrogati bør prioriteres. Men jeg vet da heller ikke hvor mye ressurser det er snakk om.
Når det gjelder å legge til rette for at private kan drive med dette, synes jeg nok at man burde ha forbudt visse skjønnhetsoperasjoner, for eksempel, før man forbyr surrogati, hvis det er den private ressursbruken det er snakk om.

13. Surrogati er på linje med prostitusjon.
Jeg kjøper ikke argumentet om at surrogati og prostitusjon er to sider av samme sak. Prostitusjon handler om å tilfredsstille kundens seksuelle behov, mens surrogati handler om å skape liv og føde et barn inn i en omsorgsfull familie. Surrogati kan derfor oppfattes som mer meningsfylt.
For øvrig er jeg heller ikke for forbud mot prostitusjon, men det er av hensyn til de prostituerte, ikke til kundene.

Konklusjon
Det er fortsatt vanskelig.

Jeg godtar fullt ut argumentene for surrogati - jeg mener det er fint at det blir født barn inn i omsorgsfulle familier. Adopsjon kan være et fint alternativ for mange, men ikke alle.

Mange av argumentene mot surrogati gjelder betalt surrogati med anonym eggdonor. Hvis surrogati skal innføres i norsk helsevesen, synes jeg at det er rimelig med ikke-anonyme donorer og med klare grenser for hvilken kompensasjon man kan få. Ordningen må naturligvis også ha tilfredsstillende medisinsk oppfølging.

Men om dette er noe det offentlige helsevesenet bør tilby, er jeg mer usikker på. Da er vi inne i en prioriteringsdebatt som omhandler langt mer enn surrogati.

Hvorfor er folk så sikre om surrogati?

Jeg er misfornøyd med surrogatidebatten som raser rundt i mediene nå. Det er sikkert fordi jeg foreløpig ikke har funnet meg noen skyttergrav, men står usikkert midt imellom frontene. Begge sider i saken er så lite treffsikre at det så langt har vært ganske trygt å stå der.

Jeg synes det er fabelaktig når noen er villig til å bære fram et barn til glede for et barnløst par som inderlig ønsker et. Det er til glede for både de vordende foreldre og ikke minst barnet, som ellers ikke ville vært født.

Men jeg synes ikke det er greit hvis en indisk kvinne uten noe egentlig valg får en stusslig slant for å bære fram et barn i slaveliknende forhold.

Altså: jeg ser to ytterpunkter som jeg ser ulikt på, og da må grensen for hva som er bra og hva som ikke er bra, ligge et sted mellom.

Nok om meg og mitt syn. I den norske debatten har det vært lite nyanser, synes jeg (og i denne omgang ser jeg bort fra de tåpelige forsøkene på å si at vår kommende politidirektør "omgår loven" og de like tåpelige forsøkene på å gjøre surrogati til noe som kun angår homofile).

VGs Hanne Skartveit hadde for eksempel et lite reflektert innlegg under tittelen "Barn for voksnes skyld", hvor hun tilsynelatende i fullt alvor sier at "Surrogati skjer av hensyn til de voksne." Som om folk som får barn ved surrogati ikke først og fremst tenker på barnet sitt og hvordan de skal gi barnet den best mulige start i livet. Og som om ikke folk som får barn ved godt, gammeldags, heterofilt seksuelt samkvem også tenker på seg selv når de får barn. (De tenker ikke engang alltid at de ønsker seg barn, som kjent.)

Hanne Skartveit skriver for øvrig om "Noe av det sikre og grunnleggende i livet: vissheten om hvem som er mor. Surrogatbarna blir fratatt denne vissheten." Jojo, det er sikkert noe i det. Men noe av det sikre og grunnleggende i livet er også hvem som faktisk elsker deg, hvem som hele livet har vært der som omsorgspersoner og kun har hatt ditt beste i tankene. Som gir deg trøst når du er lei deg og deler gledene med deg når du er glad. Denne vissheten kan alle barn få, også barn født ved surrogati. (Og som alltid: hvis vissheten er det sentrale, går det an å innføre obligatorisk DNA-test av påstått far, istedenfor dagens pater est-regel, som sier at morens ektefelle automatisk regner som far, uten videre bevis.)

Jeg leser i Vårt Land at Hege Ulstein (i Dagsavisen) har det motsatte syn, og sammenlikner surrogati med organtransplantasjon: "Organtransplantasjon oppfattes som greit, ja, mer enn det. Statsministeren promoterer det. Det drives landsomfattende kampanjer i stor stil. Det er selvfølgelig forskjell på å gi liv og å redde liv, men det er like fullt mange slående paralleller mellom organtransplantasjon og surrogati. Følelser til side, hva er egentlig forskjellen på å donere bort den ene nyren og å bære fram et barn for et par som ikke kan selv?"

Så går hun videre til å beskrive at naturligvis ville også organtransplantasjon hatt et lurvete rykte hvis man bare fikk tak i organer på svartebørs, importert på tvilsomt vis fra fattige land. Men Ulstein går ikke i det hele tatt inn i det som etter min mening er surrogatimotstandernes fremste - kanskje eneste - virkelig argument: Er det riktig å planlegge å få barn som ikke får bli kjent med sine biologiske foreldre?

Slik en del av surrogatimotstanderne uttaler seg virker det riktignok som de egentlig vil ha forbud mot skilsmisse, så viktig er det visst at barna får være sammen med biologiske foreldre. (Og hvis mor har vært utro og fått barn med postmannen, bør hun sannsynligvis flytte sammen med ham sporenstreks, sammen med barnet.) Dette kan bli parodisk. I den mer pragmatiske virkeligheten har man i Norge avskaffet anonymitet ved sæddonasjon, slik at alle barn som forstår at de er barn av en sæddonor kan få vite hans identitet når de blir 18. (Barn av homofile foreldre vil gjerne forstå det på egen hånd, mens barn av heterofile foreldre er avhengig av at foreldrene forteller dem det.)

Hvis jeg skal konkludere med noe, må det vel være at jeg er tilhenger av en surrogati som sikrer full frivillighet og - som ved sæddonasjon - sikrer barnas rett til å få vite hvem de biologiske foreldrene er.

Men jeg er åpen for å høre saklige argumenter fra skyttergravene.

(PS: Dagen skriver i dag at:
"Vi tror tvert imot at stormen mot Mæland ville blitt mye sterkere dersom han ikke hadde hatt denne legningen. For i vanlige tilfeller ville en politidirektør sittet ganske løst i stolen dersom vedkommende foretok seg noe i utlandet som er forbudt i Norge. Men som homofil tilhører han på en måte per definisjon en minoritet som man ikke skal røre i den offentlige debatten." Dette er jo det rene tøv. Folk flest gjør til stadighet ting i utlandet som ikke er tillatt i Norge - som å kjøre bilen på venstre side av veien, handle vin i supermarkeder, se alkoholreklame på TV eller spille på kasino. Norske lovgivere bestemmer selv om lovreglene de vedtar skal gjelde bare i Norge eller også for nordmenn i utlandet (jf. sexkjøploven), og her har de valgt at surrogati ikke skal tilbys i Norge.)

Ukas sjokolade: HITT med lakkris

Litt islandsk sjokolade i dag: Freyjus HITT med lakkris. Sjokolader med lakris har jeg skrevet om før, og det er jo en del variable å variere: hvor store er lakrisbitene? Er lakrisen søt eller salt? og så videre.

HITT utmerker seg virkelig - for her er det ei hel lakrisstang som ligger innbakt i sjokoladen. Lakrisen er en merkelig blanding av søt og salt - som faktisk fungerer ganske bra. Og som om det ikke var nok: lakrisen ligger på et underlag av karamell.

Resultatet blir en riktig artig smak i en uvant kombinasjon, som jeg definitivt kommer til å kjøpe mer av hvis jeg tilfeldigvis slenger innom Island. (Den er forsåvidt også til salgs i Norge.)

Konklusjon:

Homoparaden 2011

En ny, fin parade gjennom Oslos gater. Denne gang litt skjemmet av tre-fire motdemonstranter, men det gikk nå stort sett fint. Og bildene nedenfor er nok på sin side litt preget av at jeg ble "presset" til å gå i paraden istedenfor å stå på fortauet og se på og ta bilder.

Prisene gikk til: Akershus fotballkrets, Svein Fuglestad og til Homofile med barn.

Hagekonsert hos Aksept

På tirsdag var jeg på min første hagekonsert hos Aksept. Det var meget bra! Høydepunktet for meg var nok Ingrid Bjørnovs overbevisende insistering på at hele Per Gessles produksjon egentlig handler om et par, Per og Marie, på svenskehandel. (...og idet de var i ferd med å passere grensa på hjemvei, kom det et menneske ut i veibanen og vinket dem bestemt inn til kanten: "Walking like a man, hitting like a hammer/She's a juvenile scam, never was a quitter/Tasty like a raindrop, she's got the look" ... og enden på visa var at Per havnet i fengsel og Marie mistet interessen: "It must have been love, but it's over now/It must have been good, but I lost it somehow"...)

Men også Bobbysocks' overraskelsesbesøk var gøy - og mange av de andre artistene var også veldig bra.

Her er noen bilder fra seansen. Jepp, de er ganske dårlige, for jeg sto aller bakerst...

Erna Solberg unnskylder lovbrudd

Det er en merkelig affære å se Erna Solbergs uttalelser til Aftenposten om den ulovlige overvåkingen av Arne Treholt. Hun mener at Staten ikke bør unnskylde ulovlighetene.

Erna Solberg har stor forståelse for lovbruddene, selv om hun mener de burde vært "bedre forankret". "Hvis politiet hadde ment at de trengte ekstra lovhjemler for å drive overvåkingen, ville man sørget for at nødvendige regler kom på plass nærmest over natten", skriver Aftenposten at hun mener. (Aftenposten påpeker uvennlig nok at Høyrelandsmøtet så sent som etter at Treholt var arrestert, gikk mot romavlytting.)

Jeg er veldig overrasket. Høyre holder seg altså med en partileder som synes det er greit at staten bryter loven, og begrunner det med at hvis de hadde brydd seg med å følge loven, ville de sikkert fått Stortinget med på å endre lovene...

Jeg gremmes.

Dårlig vurderingsevne av en arbeidsgiver

Aftenposten skriver om ambassadør Tore Hattrem, som i sin blogg har skrevet et innlegg om kokken Abdul.

Ambassadøren kritiseres for å fråtse i mat mens folk i landet han er i, sulter. Han viser "mangel på ydmykhet ovenfor lokalbefolkningen" og er "nedlatende, gammelimperialistisk og ovenfra-og-ned".

Jeg henger meg opp i noe litt annet. Hvor god idé er det egentlig å blogge om sine ansatte ved navns nevnelse? For egen del ser jeg helst at sjefene mine ikke blogger om meg. Er de fornøyde med meg vil det naturligvis også være litt hyggelig om de blogger om meg - men desto mer uhyggelig for de av mine kolleger som ikke "når opp" til eget blogginnlegg. Og hvis sjefene mine ikke er fornøyde med meg, vil det bli riktig pinlig om de skriver det i en blogg.

Det kan naturligvis tenkes at ambassadør Hattrem i prinsippet er enig i dette, men gjør et unntak fordi det handler om kokken Abdul, som ikke leser norsk og derfor ikke trenger forholde seg til sjefens blogg. Men "Google Translate" er oppfunnet.

Altså: dagens internettips fra meg: Ikke blogg om dine underordnede - det er et vepsebol. Og viser ikke den diskresjon som utenrikstjenesten tidligere har vært stolt av.

OL til TV2 - så bra!

Jeg mener prinsipielt at NRK i våre dager er til for å gi et solid alternativ til de kommersielle kanalene, ved å dekke programområder som er litt smale og gjøre det på en spennende måte. Da er det helt unødvendig å vise ting som ellers uansett vil bli vist på TV. NRK bør bruke pengene sine på å produsere kvalitetsprogrammer som de andre kanalene ikke vil lage, ikke kaste penger etter arrangementer bare for at de skal vises på NRK istedenfor TV2.

Derfor er jeg glad for at TV2 nå har fått rettighetene til et par OL. OL kommer uansett på TV, og NRK har 100 millioner kroner mer å lage andre programmer for. Det blir mye bra Språkteigen for 100 millioner, for eksempel...

Det samme mener jeg om fotball-VM og alle andre begivenheter som TV2 er villige til å betale for å overføre. Jo mer av slike programmer som uansett havner i TV-ruta som havner på andre kanaler, desto mer penger til at NRK kan være et kvalitetsmessig sterkt alternativ.

Vakkert Paradise Hotel-øyeblikk

Hvis jeg sier at årets vakreste TV-øyeblikk var i finalen av Paradise Hotel, tror du da at jeg har blitt gal?

Joda, jeg kan forstå det. Det er ikke det at jeg ser mye på den serien heller, men en lei forkjølelse ga litt ekstra TV-tid, og av en eller annen grunn så jeg derfor de to-tre siste episodene. Og ble på sett og vis positivt overrasket. Og da snakker jeg ikke om at serien for første gang hadde en åpent homofil gutt med - det var bare en bonus.

Nei, høydepunktet jeg snakker om skjedde da vinnerparet var kåret. I den såkalte "troskapstesten" sto de to vinnerne, Niklas og Madelen, med hver sin kule. Seks poser med 50.000 kroner i hver ble lagt fram en og en, og hver av de to kunne når som helst slippe sin kule og få hele beløpet som så langt var lagt fram. Når alle 300.000 kronene var lagt fram fikk de fortsatt to minutter til å slippe kula og dermed ta hele beløpet. Først hvis ingen av dem slapp kula, delte de beløpet mellom seg.

I spillteorien ville man diskutert NÅR det var lurt å slippe kula, ikke OM man burde gjøre det. Det er åpenbart mer lønnsomt å slippe kula når 200.000 kroner ligger i potten enn å vente til begge får 150.000 kroner. Det beste er naturligvis å slippe kula når 300.000 kroner ligger i potten, men da risikerer man jo at den andre allerede har sluppet kula og tatt det hele. Det finnes ingen økonomiske incentiver for å vente og dele pengene.

Det vakre er altså at de likevel gjorde det. I løpet av en del uker i Paradise Hotel har altså på forhånd helt ukjente mennesker blitt så nært knyttet at hensynet til hverandre og det de oppfatter som "rettferdig" teller mer enn mengden penger de selv får.

Og da kan vi jo bare spekulere på hvor mektig medmenneskelighet er i dagliglivet utenfor hotellet...

Ukas sjokolade: Ritter Sport Yogurt

Ja, det er morsomt med noe litt utenom det vanlige. En litt syrlig yogurtkrem er en tydelig kontrast til den søte melkesjokoladen.

Ikke akkurat en sjokolade å spise store mengder av, men en grei avveksling.

Konklusjon:

Beste spill til iPad

Ja, jeg liker å spille spill, og iPaden har den fordel at den alltid er i nærheten når jeg kjeder meg og vil spille - på hotellrom, på flyplasser eller rett og slett i sofaen. Og etter å ha hatt iPad noen måneder begynner jeg å forstå hvilke spill jeg setter høyest. Så her er min rankingliste over mine 10 favoritt-iPadspill:

1. Fifa 11
Ja, jeg er en gammel fotballspiller i dataverdenen, og synes det er veldig morsomt å spille fotball på iPaden også. Grafikk og sånt kan ikke konkurrere med de nyeste Playstationversjonene og sånt, men jeg, som har spilt International Soccer på Commodore 64 midt på 80-tallet, synes Fifa 11 holder i massevis. Og fortjener førsteplassen.

2. Super StickMan Golf
Akkurat for tida er det SSGjeg bruker mye tid på. Det er golf, jada, men på sett og vis mer et strategispill hvor du har ulike hjelpemidler til å komme deg fram til hullet. Og vi som ikke ønsker å bruke altfor mye penger på et spill får gleden av å løse ut stadig nye baner og hjelpemidler etter hvert som vi blir bedre. Selve belønningssystemet er mye av moroa.

3. Wordfeud
Wordfeud er det nærmeste du kommer Scrabble på iPaden uten å måtte gå over til engelsk. Det mest geniale med spillet er imidlertid at du spiller så mange spill du ønsker samtidig. Dermed gjør det ikke så mye om motspilleren din tar kvelden og ikke fortsetter før i morgen - du har alltids andre spill hvor du står for tur. (Du taper først hvis du ikke har gjort noe på 72 timer i et spill.) Spillet finnes for øvrig også på Android.
Et lite problem er at hvis du bare velger å få tildelt motstandere tilfeldig, får du rimeligvis en del motstandere som ikke er vant til Scrabble. Joda, det er morsomt å vinne, men også morsomt å få litt seriøs konkurranse og til og med tape av og til. (Jeg er ingen Scrabble-mester, men har vel vunnet noe sånt som 95% av spillene jeg har spilt i Wordfeud.) Utfordre meg gjerne - jeg heter bjorns i Wordfeud...

4. Harbor Master
Det er en stund siden jeg har spilt dette nå, men jeg spilte det "hele tida" noen uker etter at jeg fikk det. Båter kommer inn på skjermen, og du skal sørge for at de kommer i havn, samtidig som du skal få båtene som er i havn ut av skjermen igjen. Spillet er så enkelt å forstå at det er latterlig, men likevel skrekkelig vanedannende. For det skal ikke mye konsentrasjonssvikt til før båtene kolliderer og du har tapt... Spillet gjør full nytte av berøringsskjermen, naturligvis.

5. Snooker Club
Jeg er glad i snooker (som TV-idrett) og synes dette spillet faktisk er riktig underholdende - til tross for at spillerne her er lettkledde damer istedenfor dresskledde menn. Etter den siste oppdateringen låser ikke spillet seg heller...

6. Shredder
Et skikkelig sjakkprogram må man ha. Nå er ikke jeg noen mesterspiller, og setter derfor stor pris på at programmet lar meg starte på et rimelig lavt nivå, og justerer spillestyrken sin opp etter hvert. Selve sjakkprogrammet synes jeg altså er utmerket - oppgavedelen av programmet er betydelig mer opp og ned. Og Shredder koster penger.

7. Trainyard EX
Et rent "pusle"-spill, hvor målet er å legge spor rundt om på brettet slik at togene som kommer fra helt bestemte steder, havner akkurat der de skal. Det høres jo enkelt ut? Joda, de første utfordringene er riktig enkle, men så tar det av etter hvert... Fiffig og fint.

8. Slice It!
På en måte er dette et matematikk-spill. Ihvertfall: du får en figur på skjermen, og skal dele den i et bestemt antall like store deler med et bestemt antall streker. Igjen: det er lett på starten men vanskegraden eskalerer etter hvert, spesielt når det dukker opp begrensninger på hvor du får sette strekene dine. Fin hjernetrim dette også.

9. AgeOfCurling
Curling er jo en norsk nasjonalidrett sånn cirka to uker hver fireårsperiode. Tida innimellom bruker jeg av og til på å spille curling digitalt. Et vesentlig problem med dette spillet er riktignok at vanskegraden ser noe lav ut etter hvert, men det vil tiden vise.
(Spillet kan også spilles direkte i browseren din: http://online-curling.com/)

10. Angry Birds
Jeg har aldri tent helt på Angry Birds, men forholdsvis morsomt må jeg jo si at det er.

Sjekk også ut:

• Doodle Bowling - enkel og vanedannende bowling på iPad.
  
• Air Hockey - en klassiker i all sin enkelhet.
  
• Sudoku Tablet. KakuroLite, KENKEN Lite - velfungerende Sudoku-, Kakuro- og KenKen-spill.
  
• Set Pro HD - litt dyrt og fryktelig tankekrevende logisk spill, men også fascinerende.
  
• Tap The Frog - noe helt annet. Et rent hurtighetsspill hvor du rett og slett må gjøre bestemte trykk på skjermen så raskt som mulig. Enkelt og genialt.
  
• Parking HD - elsker du å parkere biler men får gjort for lite av det i hverdagen? Her er sjansen din. Ganske småfestlig, faktisk.
  
• SwipeSoccer - dette er i det minste noe helt annet enn vanlige fotballspill - det skal de ha. Småmorsomt.
  

Naturligvis finnes det en million andre bra spill der ute også. Jeg vil gjerne ha tips om fine spill som jeg bør teste ut! Hva slags spill jeg er interessert i, forstår man delvis av lista over. Men her er ei ønskeliste over spill jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke tror finnes på iPad enda:

• Railroad Tycoon for iPad. Da snakker jeg aller helst om en relativt trofast versjon av Sid Meyers originale spill hvor du starter en toglinje og prøver å utvide til du dominerer hele kontinentet...
  
• Great Britain Ltd for iPad. Gjerne en noe mer avansert versjon av ZX Spectrum-klassikeren hvor du styrer Storbritannias økonomi og uavvendelig blir kastet av velgerne etter to eller tre valg...
  
• Et bra tennisspill som faktisk er styrbart med fingrene på iPaden.
  
• Pottit for iPad. Sannsynligvis husker ingen Pottit for Commodore 64, spillet hvor to spillere styrer hver sin kule på et biljardbrett og skal prøve å få den andre nedi hullene. Jeg husker ikke hvor mange joysticks som ble ødelagt av kreftene vi la inn i det spillet, og aner ikke hvordan det skulle kunne styres på en iPad, men håper fortsatt at det dukker opp... :-)
  
• Seterra for iPad. Seterra er et genialt geografipuggespill som jeg har hatt stor glede av for å repetere plassering på land i Afrika og sånt. Det finnes bare i Windows - jeg vil gjerne ha det på iPaden også.
  

PS: Mens jeg laget ønskelista kom jeg på at jeg ønsker meg en versjon av logikkspillet Sherlock for iPad. Sherlock har jeg ikke sett snurten av på mange år, men heldigvis var jeg smart nok til å søke etter det før jeg skrev at jeg ønsket det. Og det finnes: Sherlock. Så jeg kommer tilbake med info om hvor bra det var...

Hvilke spill ønsker du deg?

Snurt Nina Karin Monsen

Jeg ser i Nina Karin Monsens blogg at hun er snurt fordi Aftenposten ikke vil trykke hennes leserinnlegg som svar på Espen Ottosens innlegg her om dagen (som jeg svarte på her i bloggen, for øvrig).

Monsen ønsker å benytte anledningen til å fortelle at det finnes barn født ved kunstig befruktning som ønsker å finne sin biologiske far eller mor. Men jeg forstår Aftenposten godt - det er ikke noe spesielt godt innlegg. Det er relativt poengløst, i den forstand at det ikke er klart hva Monsen ønsker skal gjøres med dette. Ønsker hun slutt på all kunstig befruktning? Eller ønsker hun kun at barna skal ha rett til å få vite hvem biologisk far er (slik situasjonen er i Norge i dag)?

Naturligvis "krydrer" Monsen som vanlig innlegget med sårende karakteristikker, som "konstruerte barn" og "lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd".

Hvis dette betyr at Aftenposten har innført kvalitetskriterier også ved vurdering av Nina Karin Monsens innlegg, ønsker jeg den utviklingen velkommen.