Ambulansesaken et drøyt år etter

A-magasinet gir denne uka stor plass til ambulansesjåfør Erik Schjenken, den ene av de to ambulansesjåførene som etterlot Ali Farah hardt skadet i Sofienbergparken 6. august 2007. Endelig får han komme til orde skikkelig. Det er lett å få sympati for mannen, men det kan være lett for at sympatien for det han har gått gjennom får oss til å glemme årsaken til raseriet for et drøyt år siden.

16. august skrev VG: "Ambulansefolkene angrer ikke": "- Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt på Ullevål, skal en av ambulansefolkene ha sagt under granskningen ifølge avisen." Jeg kommenterte dette i denne bloggen: Ambulansefolkenes avskjedssøknad.

Rasisme finnes rundt oss i samfunnet. Altfor ofte blir enkelthendelser ignorert under henvisning til at "vi kan ikke vite at det handlet om rasisme akkurat her" eller "rutinene er fulgt". Så kom hendelsen i Sofienbergparken, som utvilsomt var en feilvurdering. Noen ropte om rasisme, mens Ullevål sykehus kalte det "uhensiktsmessig språkbruk". Er det rart at stemningen ble opphetet?

Likevel var det flere syn som kom fram i avisene. Som et ekstremt utslag kom Hanne Stine Nabintu Herland med innlegget "Rasismen mot hvite", hvor Kohinoor Nordbergs oppførsel ble beskrevet som "ufyselig og frådende rasisme" (se også innlegg om dette den gang).

Altså: de første grove feilene skjedde i Sofienbergparken (la være å høre på vitnenes beskrivelse, nekte å ta med pasienten og å skjelle ham ut). Deretter var det grovt av sykehuset å benekte at noe galt var skjedd, og en feilvurdering å nekte Schjenken å gå ut med sin beklagelse den gang (hvis han allerede da så at han hadde gjort feil).

At det på basis av disse feilene ble en stor sak i media, er ikke til å undres over. At dette har rammet Schjenken, er det ingen tvil om - skjønt media naturligvis anonymiserte den gang.

Media og andre har en tendens til å bli unyanserte. Det skjer også av og til når de oppdager at deres mangel på nyanser har rammet noen. Da kan det gå helt galt (og i motsatt retning) - som når media nærmest frikjente Tønne (og Røkke) etter Tønnes død, og som når folk synes media har vært "ute etter" Valla, Ramin-Osmundsen og Ditlev-Simonsen. I slike situasjoner må man huske at svineriet neppe ville ha kommet fram uten medias hjelp. Slik også i ambulansesaken - uten media ville Ullevål stått ved at det ikke hadde skjedd noe galt med Ali Farah, og at det ikke finnes rasisme i deres rekker.