De svakeste leddene sparkes ut

Så var det over for Djupedal og Bjørnøy. Djupedal ble "kunnskaps"-ministeren som kalte det et "hvileskjær" når bevilgningene til forskning ble kuttet. Lange hvileskjær fører gjerne til at man stivner, og et hvileskjær på et helt år gjør at det er vanskelig å få opp farten igjen - noe også årets statsbudsjett viste. Når han heller ikke klarte å få til det som liksom var noe av poenget med å kutte i forskningen, nemlig full barnehagedekning, var han et enkelt valg når SV trengte syndebukk etter et horribelt valgresultat.

SV klaget etter valget på at de ikke fikk miljø på dagsorden. Det er jo det rene vrøvl - miljø var på dagsorden, og dette tjente Venstre på. Når SV har sittet tafatt i regjeringskontorene i to år, hjelper det ikke at folk er opptatt av miljø. Troverdigheten har falmet. Og naturligvis skal Bjørnøy ha sin del av ansvaret for det. Dermed ble Bjørnøy nok et eksempel på at et "friskt pust", som statsministre så gjerne vil ha med når de skal presentere regjeringen sin, fort taper sin glans. Det er ikke bare bare å manøvrere i et politisk landskap man tidligere bare kjenner fra avisene.

Og så måtte Bekkemellem gå. Det er nærliggende å tenke at det var behov for flere skifter enn bare SV-statsråder, for å få oppmerksomheten bort fra valget. Bekkemellem har etter mitt skjønn gjort en bra jobb - men har kanskje ikke vært en likestillingsminister etter standardfeministenes smak. Ramin-Osmundsen er en spennende erstatning. Men det ville vært spennende med en mann som likestillingsminister snart.

Alt i alt er det nok et styrket lag de røde har fått seg - det skal godt gjøres å unngå det når man sparker Djupedal. Men om det holder til å gjenreise forskningsinnsatsen og få miljøvern høyere på regjeringens prioriteringsliste - det gjenstår å se.