Ullmann blir trist av få triste filmer

Norsk film er inne i en god periode - ihvertfall hvis man ser på publikumstallene. Dette skyldes delvis større filmstøtte og mer satsning på såkalt "sjangerfilm", antakeligvis i motsetning til filmer som er umulige å sette i bås. Dette skriver Dagbladet om.

Liv Ullmann synes ikke om dette. "Hvis du ser på dette lille landet, og alle de store forfatterne, musikerne og malerne det har fostret, kunne vi virkelig fått fram filmskapere som lager filmer med en personlig signatur," sier hun.

For det første har vi filmskapere med en personlig signatur. Det er ikke vanskelig å oppfatte at det er en Bent Hamer-film man ser når man ser den. Men for det andre er ikke en personlig signatur ensbetydende med kvalitet. Hadde vi satset ensidig på "personlig signatur" kunne vi sikkert hatt fire-fem filmskapere som laget små, sære filmer med personlig signatur, men ikke nødvendigvis noen gode. Og for det tredje: det er faktisk enklere å forsvare filmstøtten når folk flest faktisk orker å se norsk film.

Liv Ullmann sier at hun blir trist av norsk film. Jeg vil påstå at det har vært perioder hvor langt flere har blitt triste av norsk film enn akkurat nå.