I det hele tatt er det i den norske offentlighet generelt sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt, hvilket er i strid med den rådende relativismens konsepter som avslår en slik sannhets tilværelse.
Det er mulig at han har et poeng. Problemet er at han mangler eksempler - bortsett fra at han mener sterkt om motstanden biskop Kvarme fikk da han prøvde å styre Oslokirken i mer konservativ retning enn medlemmene kunne tåle. Han nevner ingen saker hvor han mener at religion burde få en sterkere plass i politiske debatter.
Poenget er at religiøse argumenter naturligvis ikke kan ha gjennomslagskraft i en diskusjon med folk med andre livssyn. Argumenter om hva ulike guder mener, er (og bør være) høyrelevant for de som tror på de respektive gudene, men vil ikke kunne overbevise folk som tror på andre eller ingen guder. Noe av Ranas frustrasjon kan nok ligge der - hans oppriktige argumenter i politiske saker (basert på hans forståelse av islam) blir møtt med skuldertrekk av de han diskuterer med. Ikke fordi man nødvendigvis er uenige med ham i hva islam sier, men fordi det islam sier ikke er av sentral betydning for en kristen eller ateist.
Altså: å delta i den politiske debatten med argumenter basert på religiøs tro er vel og bra, men argumentene er hovedsaklig av interesse for de som deler samme tro.
Posts
Rana sitt tema "den sekulære ekstremismen" er slik jeg ser det, sterkt knyttet opp mot sentrumsekstremismen. Sentrumsekstremismen er vel det man kan kalle "gjengs oppfatning" eller "politiske korrekt oppfatning". Synes Rana eksemplifiserer godt nok jeg.
ReplyDeleteSom kristenkonservativ kjenner jeg veldig mye på flertallsarrogansen og demokratiets svekkede stilling. Ytterpunktene blir brutalt ekskludert gjennom folkeflertallet "massemobbing".
Vel, jeg skulle ønske at vi fikk flere eksempler på det enn Kvarmesaken. Kvarmesaken er jo spesiell fordi den handlet om hva kirkens behandling av homofile skal være, og det er et eksempel på et tilfelle hvor biskopens syn på hva religionen sier, er av ganske opplagt betydning.
ReplyDeleteJeg har vanskelig for å se veldig mange eksempler på at religiøse begrunnelser bør få stå som hovedargumenter i politisk debatt. De som argumenterer mot felles ekteskapslov utelukkende på religiøs begrunnelse, møtes med reaksjonen at storsamfunnets regulering av samliv ikke kan styres av enkeltreligioners syn. Det synes jeg ikke er "massemobbing", men et helt legitimt synspunkt.
I Norge, som har lang tradisjon med partier som er basert på en religion, og som nylig har hatt en statsminister fra dette partiet, synes jeg det er rart å hevde at religion spiller for LITEN rolle i den offentlige debatt.