Religionenes plass i politisk debatt

Mange har hatt innlegg i Aftenposten de siste dagene på basis av Mohammad Usman Ranas kronikk (som jeg kommenterte i et tidligere innlegg).

I dag har også Hanne Nabintu Herland (som jeg husker fra et ufyselig innlegg i september) et innlegg hvor hun skriver at vi må

respektere at han har nøyaktig den samme rett til å fremme religionsfrihet som Storhaug har til å fremme de homofiles kamp.

Hovedproblemet med setningen er at det ikke er definert hva som legges i "religionsfrihet". Det Rana argumenterer for i sin kronikk (slik jeg leser den) er at religiøse argumenter skal tillegges større vekt i den offentlige politiske debatt. Hvis det er "religionsfrihet", tømmes begrepet for innhold. Det er for mye forlangt at ikke-kristne skal tillegge Guds mening stor tyngde i politisk debatt, eller at ikke-muslimer skal være veldig opptatt av hva Allah mener.

Hun skriver også

Utfordringen nå ser ut til å være at enhver som ikke støtter homobevegelsens budskap, utsettes for fordomsfulle represalier som faktisk minner mistenkelig om den samme intoleransen man så lenge har kritisert andre for å fremme.

Her hadde det gjort seg med litt bedre eksemplifisering, for uten eksempler framstår setningen som helt meningsløs for meg. Mange homofile ungdommer har tatt sine egne liv i Norge gjennom historien. Det er også en del norske homofile som er blitt drept fordi de er homofile. I en del land blir homofile til og med drept av staten selv - nærmest på linje med det homofile opplevde i nazistenes utryddingsleire. Hvilke fordomsfulle represalier Herland tenker på som "minner mistenkelig om den samme intoleransen (...)", er jeg spent på å få høre om.

Jeg støtter religionsfrihet i den forstand at enhver må få ha sin egen tro, sine egne trossamfunn, sin egen religionsutøvelse, full ytringsfrihet i den offentlige debatt og så videre - med de naturlige forbehold om at menneskerettighetene må ivaretas. Situasjonen på dette området er god i Norge. Noe helt annet er at de religiøse argumentene ikke lenger får gjennomslag i offentlig debatt. Det holder ikke lenger at noen biskoper sier at homofili er "en samfunnsfare av verdensdimensjoner" for å nekte homofile rettigheter, for eksempel. Vi er kommet videre derfra. Nå blir selv religiøse argumenter underlagt kritisk vurdering. Jeg synes det er et framskritt.