Teater: Ibsenmaskin

Jeg så nylig Ibsenmaskin (av Sebastian Hartmann) på Nationaltheatret.

For meg var det en veldig blandet teateropplevelse. Til tider var det noe av det mest elendige jeg har sett på noen scene. Det var ulidelig lange scener uten gjenkjennelig poeng. Og til tider var det hysterisk morsomt. Men da jeg gikk ut av salen var jeg enig med meg selv i at jeg nok aldri før hadde sett et så dårlig teaterstykke, til tross for at det var en del billige grep som ga noen latterkuler. Å plassere Kai Remlov naken på scenen i en halvtimes tid gir jo oppmerksomhet og latter, men er det bra teater? Og når stykket først er dårlig, er det en lidelse at det varer i to og en halv time uten pause.

I ettertid har jeg et noe mer nyansert bilde av stykket. Dette er først og fremst fordi jeg har snakket med mange som kjenner Ibsen enda bedre enn meg, og som har overbevist meg om at du virkelig "kjenner din Ibsen", og da ikke minst Gjengangere, som er en "gjenganger" i stykket, så blir det hele mye bedre.

Selv hadde jeg tidligere i uka Byggmester Solness, og gjennom Ibsenfestivalene de siste årene har jeg sett ganske mange Ibsenstykker, men har vel aldri sett Gjengangere. Jeg innser altså at når det var lange scener "uten gjenkjennelig poeng", var det gjenkjennelig for andre som satt i salen. Og av og til poppet det jo opp referanser til stykker jeg kjente.

For egen del sitter jeg altså ikke igjen med særlig mye etter å ha sett stykket, men jeg har ikke problemer med å anbefale andre å se det, især folk som har studert Ibsen. Men velg en plass et stykke bak i salen.