Pussig Fossekritikk i Aftenposten

Aftenpostens Inger-Margrethe Lunde skrev for en stund siden en liten sak om Jon Fosse, med overskriften "Fosse skriver på samlebånd". Jeg leste den da, og jeg har tenkt på den flere ganger siden, ikke minst fordi jeg selv er ganske glad i Jon Fosse, naturligvis.

Naturligvis er det kurant å påstå at Fosses stykker er for like. Det er kurant at Lunde mener at hun ikke får så mye ut av å se nye Jon Fosse-stykker. Men det er en del rare ting i innlegget som gjør at jeg stusser. Påstandene er bemerkelsesmessig dårlig dokumentert. For eksempel:

"Mengden av Fosse-utgivelser kan tyde på at også Fosse skriver raskt. Skuespillene har et lite antall sider og svært få ord. På scenen tar det mellom 60 og 90 minutter."

Hm - argumenterer ikke Lunde mot seg selv her? At skuespillene er korte er vel ikke noe argument for at han skriver fort? Snarere tvert imot - han skriver kanskje mange stykker, men til sammen blir det ikke mange ordene likevel. Fosse skriver relativt langsomt. Sammenlikn gjerne antall ord Knausgård skriver med antall ord Fosse skriver, og du ender neppe opp med at Fosse er norsk mester i hurtigskriving.

Lunde konstrasterer Fosse med Beckett: "Men i motsetning til Fosse er Becketts absurde teater hver gang en overraskelse og noe nytt, selv i de korteste og mest ordløse stykkene. Vi kan puste med Beckett, til og med humre og le, selv om det er aldri så svart." Hva har denne siste setningen med noenting å gjøre? Mener Lunde at hun ikke humrer og ler når hun ser Fosse? Jeg har til gode å se et Fossestykke uten humor.

Så kommer Lunde med den minst dokumenterbare påstanden av alle: "Det er mange som betakker seg for nye Fosse-produksjoner. Det hviskes mye i korridorene, i salongene, i stuene og på universitetene. Men svært få sier det høyt: "Har du sett ham tre ganger, har du sett nok."" Hvem er nå disse? Og: hvor mange kan de være?

Jeg er ganske sikker på at det er rikelig med nordmenn som ikke har sett Fosse tre ganger til at dette ikke er noe stort problem. Fosse spilles jo slettes ikke så ofte på norske teatre som Lunde vil ha det til. Det er ikke slik at det går nye Fossestykker på Osloteatrene hver dag - og gamle Fossestykker er enda sjeldnere å se. (Og jeg tipper situasjonen er tilsvarende - eller enda verre - i resten av Norge...)

Lunde avslutter med "Om ikke teatrene var så ivrige med å produsere Fosse-dramatikken, ville Fosse-slitasjen, som nesten ingen våger å snakke om, kanskje blitt mindre – og Fosse kanskje større." Men jeg lurer på om ikke denne "Fosse-slitasjen" kan være et teateranmelderfenomen. Folk flest ser ikke alle teaterstykker som settes opp, og blir derfor vanskelig lei en dramatiker. Selv ikke Ibsen - som det settes opp mange stykker i året av i Oslo - blir folk lei, ganske enkelt fordi det er de færreste som i praksis ser mer enn et eller to Ibsenstykker i året. De fleste ser faktisk enda færre...

(Visste du forresten at det er skrevet en masteroppgave i Taiwan med tema Jon Fosse, hvor det har sneket seg inn en takk til min mann og meg i forordet? Hvilket sikkert gjør meg inhabil i en vurdering av om Jon Fosse skriver for mye. Jeg har for øvrig heller ikke sett mer enn tre Jon Fosse-stykker, hvis jeg ikke regner med hans bearbeidinger av andres verk.)