Teater: Byggmester Solness

Det var nylig Ibsenfestival igjen. Det eneste jeg så denne gangen var en kinesisk oppsetning av Byggmester Solness. Var det bra? Jeg vet ikke.

La meg forklare: Oppsetningen var – rimeligvis – på kinesisk. Og jeg oppdaget to ting om teater som jeg naturligvis burde ha forstått før. For det første: Mye av troverdigheten til karakterene ligger i måten de uttaler seg. Når jeg ikke er i stand til å vurdere setningsmelodi og sånt noe, blir mye av grunnlaget for å synes noe om stykket borte. For det andre: Å se på tekstingen (som var plassert høyt over skuespillerne, oppunder taket) gjør at jeg nesten ikke får sett på skuespillerne.

Kort sagt: når jeg verken ser skuespillerne eller er i stand til å vurdere måten de snakker på, blir det ikke så fryktelig ulikt å lese et teaterstykke.

Naturligvis overdriver jeg litt. Jeg så jo skuespillerne en del av tida. Jeg så for eksempel at regissøren hadde valgt å plassere skuespillerne slik at de ofte sto vendt mot publikum istedenfor å stå vendt mot hverandre. Det var lange samtaler hvor skuespillerne ikke så på hverandre men så på oss. Det fungerer fint i et Jon Fosse-stykke, hvor man uansett ofte får følelse av at folk snakker mer med seg selv enn med hverandre, men ikke nødvendigvis like godt hos Ibsen.

Det var altså ingen stor teateropplevelse.