Jon Fosse

Jeg leser for tida Cecilie N. Seiness' biografi om Jon Fosse: "Poet på Guds jord". Jon Fosse regnes i dag som Norges nest største dramatiker gjennom tidene, skjønt det er litt uklart hvilke kriterier man skal sette opp for det. Nøyaktig hva skal til for at han regnes som større enn Ibsen? Som Fosse selv sier: å sammenlikne Ibsen og Fosse er urettferdig overfor begge to. Men jeg tipper at man om hundre år vil ha opphetede diskusjoner om hvem av dem som er størst.

Men altså: Jon Fosse-biografien. Den er en morsom og interessant gjennomgang av hans liv og diktning til nå - med hovedvekt på diktningen. Fosse framstår som en noe underlig skrue, men også som intelligent og humoristisk. Noe av det morsomste er imidlertid å lese sitater fra teateranmeldelser gjennom karrieren: "Å komme ut var som å få livet tilbake," skrev Aftenpostens Eilif Straume etter å ha sett "Namnet" på Den Nationale Scene i Bergen. Tinic Talén skrev om "Bly og vatn" at "Hvis Gud hadde ment at bøker ble lettere å lese uten tegnsetting, ville han skapt verken komma eller punktum. Men det gjorde han altså, uten at Fosse har latt seg affisere synderlig av det."

Selv har jeg sett noen få Fossestykker ("Svevn", "Skuggar" og "Eg er vinden", samt Fosses versjon av "Døden i Teben"). Det gir en viss glede å se at Jon Fosse trekker fram "Eg er vinden"-oppsetningen som jeg så på Nationaltheatret som en av de aller beste oppsetningene av hans stykker. Det var en opplevelse å se hvor mye menneskelighet man kan få inn i et stykke hvor to menn står stille på scena, uten rekvisitter eller særlig scenografi, gjennom nesten hele stykket.