Teater: Fanny og Alexander

På fredag så jeg Nationaltheatrets oppsetning av Fanny og Alexander på Nationaltheatret.

Jeg har et veldig godt forhold til filmen, som jeg har sett fire ganger (alle ganger på stort lerret). Filmen er vakker, trist, varm og tvetydig. Den gir julestemning og nostalgi. Kort sagt er den et av Ingmar Bergmans sentrale mesterverker.

Men den burde passe like godt som teaterstykke - så nært forhold som Ekdahlfamilien har til nettopp teatret. Og jeg synes teaterversjonen klarer å få fram mange av de samme kvalitetene som filmen. Den varme familiehyggen, den burleske humoren, de varme menneskeskildringene, alle disse aspektene er til stede. Riktignok gir scenen begrensninger som blir spesielt tydelige både når Nationaltheatret prøver seg på pyrotekniske effekter (relativt mislykket) under juleselskapet, og når de ikke prøver, mot slutten av stykket.

Men av en eller annen grunn har man valgt å tydeliggjøre tvetydigheten på en måte som for meg faller rett til jorden. Å la Alexander som voksen være en bærende karakter i stykket, en forteller og en tolker, kler ikke stykket. Hans refleksjoner om hva som skjer blir bare forstyrrende, hans pekere fram mot hva som kommer til å skje er unødvendige og hans blotte nærvær avdekker deler av slutten på en begrensende måte (ingen situasjoner blir virkelig farlige så lenge man har den samme personen mange år etter stående på scenen og se på).

Men denne figuren (i Kåre Conradis skikkelse) klarer på ingen måte helt å ødelegge stykket. Til det er historien for sterk og alle de deltakende for kompetente. Så alt i alt blir det et hyggelig gjensyn med det Ekdahlske hjem.

Den sjette gangen jeg oppsøker historien, blir det nok igjen på det store lerret.