Å føle smerte mens andre gleder seg

Det er så mye nød og elendighet i verden, så det er skrekkelig trist når folk ikke engang klarer å glede seg over det som faktisk er vakkert og fint.

Jeg har sett denne ukens episode av Migrapolis ("Forbudt kjærlighet"), hvor Arnfinn Nordbø er en av hovedpersonene. Arnfinn er en vakker og sjarmerende ung mann, og han har funnet den store kjærligheten - personen som han vil dele livet med og som gir støtte når livet er vanskelig.

Da er det inderlig trist å se hvordan familien ikke klarer å glede seg over Arnfinns glede, men isteden snakker om "smerte" og "sorg". Jeg har også funnet mannen i mitt liv, og klarer ikke engang å forestille meg hva jeg ville ha følt hvis min familie hadde følt "smerte" over min kjærlighet. I det aller minste ville jeg vært opprørt over at min familie satte egne følelser så høyt og mine følelser så lavt.



Men midt i alt det triste er det også lov å glede seg over at ting tross alt har blitt bedre - Arnfinn sier i programmet at den nye ekteskapsloven er et signal fra storsamfunnet om at hans kjærlighet er like ekte og viktig som andres kjærlighet. Det passer godt inn med det jeg har sagt hele tiden - også i diskusjonene med Nina Karin Monsen: for de fleste homofile ville nok partnerskapsloven for praktiske formål være helt grei, men signaleffekten av å ha en mindreverdig ordning for homofile ville fortsatt være der, og ville være viktig for en del. For noen kanskje helt avgjørende.

De beste ønsker til Arnfinn og hans kjære.

(Se klipp fra programmet.)

(Jeg har blogget om Arnfinn og behandlingen av ham tidligere: Når homofili er det viktigste.)

(Og når jeg først er inne på Nina Karin Monsen: eventuelle interesserte bør lese Mie Hidles innlegg Den paniske filosof i Stavanger Aftenblad.)