Når homofili er det viktigste

"Bedre død enn homofil?" spør Arnfinn Nordbø i en kronikk i Aftenposten i går.

Jeg respekterer at andre mener annet enn meg og at de mener jeg lever i synd. Vi kan være enige om å være uenige! Det jeg derimot ikke respekterer, er å bli møtt med hat, sjikane, hets, drapstrusler, utestenging og diskriminering.

Også i debatten over ekteskapsloven gikk enkeltpersoner som kalte seg "kristne" hardt ut. Stortingsrepresentantene var blant dem som fikk stygge ting i epost og sms, og mange av representantene tok sterk avstand fra dette under debatten.

Dette skal naturligvis ikke andre, fornuftige kristne kritiseres for. Det finnes gale mennesker i alle leire. Men det er til å undre seg over at ikke mange kristne gikk høyere opp på banen med kritikk av disse utspillene. Det må da være fristende å ta til motmæle når Guds navn misbrukes til hets av meningsmotstandere? Og ikke minst måtte motstandere av ekteskapsloven forstå at det var ødeleggende for saken at det var de rabiate som tok all oppmerksomheten?

Tilbake til Arnfinn Nordbø-kronikken. I dag svarte Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband i et debattinnlegg. "Jeg vil gjerne presisere at det er direkte ukristelig å møte mennesker med hets og sjikane," svarer han, og skriver også at "homofilt samliv ikke skal ses på som en særlig stor synd."

At noen mener at homofilt samliv er synd, må vi nok leve med en stund. Hvis bare alle de som mente det, så på det som en "ikke særlig stor" synd, ville de kanskje kunne tone ned kampen mot homofiles rettigheter, og bruke de oppsparte kreftene på en sterkere innsats mot for eksempel sult og krig. Det ville ha gjort seg.