Innvandring og integrering

Helge Solem Larsen var innleder på et møte i Oslo Venstre om innvandring og integrering på tirsdag. Venstre er i ferd med å utvikle videre sin politikk på disse områdene, og han er sentral i det arbeidet. Det var interessant å høre hans tanker om dette.

Han startet med å minne om at det ikke er de noe opphaussede synspunktene i media som har størst oppslutning i befolkningen - stort sett er alle opptatt av å leve fredelig sammen og få til et godt samfunn, og det meste går rimelig bra. Men samtidig er det en del politikkområder hvor det må gjøres noe.

Utdanning er et slikt. For eksempel er det faretruende mange gutter med innvandrerbakgrunn som dropper ut av videregående skole. Men det er også faretruende mange gutter uten innvandrerbakgrunn som dropper ut (ikke minst i Finnmark). Det må gjøres noe alvorlig med den videregående skolen for å gjøre den mer variert - og ikke minst med flere muligheter for de som i den alderen ønsker å arbeide med noe praktisk. Yrkesfagene har blitt for teoretiske.

Bolig er et annet slikt område. Dette handler ikke først og fremst om hudfarge men om sosioøkonomiske indikatorer. Det er uheldig hvis byene blir mer klassedelt, og byutviklingspolitikken har sine virkemidler for å bedre situasjonen.

Arbeidsmarkedet ble nevnt som et tredje område. Venstres politikk vil ta utgangspunkt i at enkeltmennesket må få muligheter til selv å skape seg et godt liv. Arbeid mot diskriminering er da ett område, men et annet område er å gjøre det enklere å starte egne virksomheter. Og NAV må gi arbeidsledige meningsfylte og kvalifiserende aktiviteter, ikke sende folk på en endeløs rekke kortvarige og uproduktive tiltak.

I asylpolitikken er Venstres politikk relativt klar: hovedfokuset skal ikke være på å hindre folk i å søke asyl men på en rask, effektiv og grundig søknadsbehandling. Siden vi ønsker å verne asylinstituttet både ved å la folk søke asyl og ved å kaste ut de som ikke har rett på asyl, må det brukes større ressurser på den viktige jobben med å sjekke folks identitet og kartlegge deres søknadsgrunnlag.

Solem Larsens innledning tok rundt en time, hvilket ga noe mer enn en time til diskusjon. Diskusjonen pendlet en god del rundt individet og grupper. Vi må ta utgangspunkt i det enkelte individ, men likevel må vi ha klart for oss at disse individene er så forskjellige at vi trenger ulike sett med virkemidler, og en inndeling i grupper kan være nyttig i en slik politikkutforming. Naturligvis kan det være store forskjeller på en asylsøker som kommer fra et land som aldri har sett fred og en asylsøker som har opplevd demokrati og fred i store deler av livet. Og det er forskjell på analfabeter og doktorer.

Det ble også pekt på at vi ikke har kommet langt i å drøfte hva slags samfunn vi ønsker oss. Ønsker vi oss en "smeltedigel" av ulike kulturer, hvor vi utvikler en felles norsk identitet, eller ønsker vi oss noe som er nærmere "salad bowl"-metaforen, hvor folk beholder store deler av sin opprinnelige kultur og lever side ved side med hverandre?

Hvordan kan man arbeide med å bedre holdningene til for eksempel kvinner og homofile i en del miljøer? Som Espen Ophaug sa: det er forståelig at en 70-åring som har vokst opp i en landsby i Pakistan eller for den del i Norge i 40-åra, har negative holdninger til homofile, men det er hakket verre hvis barnebarnet som har gått i skole relativt nylig også har det.

På slutten ble det også litt diskusjon om familiegjenforening, hvor Solem Larsen var forbilledlig klar på at det å nekte folk å få leve sammen med den de elsker, aldri vil bli god Venstrepolitikk.

Det var et fint møte, ikke minst fordi det illustrerte at det er mange områder hvor man kan gjøre store og små forbedringer uten å forfalle til ekstreme løsninger slik enkelte ytterliggående norske partier vil.

Og temaet for februarmøtet er næringspolitikk...