Persbråten videregående skole

Persbråten videregående skole fyller 50 år dette skoleåret, og har jubileumsfest i dag. Når jeg tenker meg om, forstår jeg at Persbråten har vært viktig for meg. Jeg fikk fulltidsjobb på Persbråten da jeg var ferdig med hovedfag og siviltjeneste, uten verken pedagogisk utdanning eller praksis. Året etter fikk jeg jobb ved Høgskolen i Finnmark, noe jeg neppe ville fått uten året ved Persbråten. Og fem år senere igjen fikk jeg jobben jeg har i dag ved Høgskolen i Oslo, noe jeg neppe ville fått uten de fem årene i Finnmark.

Men det er en forenkling å si at jeg bare har varme følelser for Persbråten. Det var en bratt læringskurve og jeg så nok selv at jeg gjorde tabbe etter tabbe. Noen av tabbene jeg gjorde de første ukene preget nok forholdet til enkelte av elevene hele året, for eksempel mine noe hjelpeløse forsøk på å etablere en viss autoritet. Da en representant for ledelsen for første gang var innom og observerte undervisningen min etter et halvt års tid, fikk jeg noen gode råd om hvordan jeg kunne kommunisere bedre med elevene mens jeg gjennomgikk oppgaver på tavla, og det var nyttig, men noe sent.

Etter et halvt år ble jeg forresten klassestyrer i en klasse jeg hadde to timer i uka, og jeg fikk (sammen med en annen nyansatt uten erfaring) ansvaret for de matematikkelevene som hadde valgt den enkleste matematikken – altså de presumptivt svakeste elevene. Det kan jeg naturligvis tolke som et bevis på at jeg gjorde en strålende jobb, eller som tegn på at det der som andre steder var de nyankomne som fikk de jobbene ingen andre ville ha.

La meg forresten ile til og fortelle at jeg fikk strålende oppfølging fra noen kolleger dette året. Det å få innsikt i hva kollegene planlegger for egne klasser er for eksempel gull verdt når man er uerfaren. Og det var også en tendens til at de "unge" holdt sammen og utvekslet tanker, følelser og ideer.

De par første årene etter at jeg jobbet der, hadde jeg ganske dårlig samvittighet ovenfor elevene for de ”tabbene” jeg gjorde. Jeg tok for eksempel veldig lite hensyn til elevenes interesser i planleggingen. Jeg husker som et skrekkeksempel at en elev fikk anmerkning for (gjentatte ganger) å smånynne i timen, og det var først et par år senere jeg oppdaget at han var ivrig teaterskuespiller. Ikke det at anmerkningen formelt sett var gal, men det er bare så innmari trist at alt jeg la merke til av hans talent var den smånynningen som førte til anmerkning.

En opplevelse jeg stadig tenker tilbake på er forresten den dagen elevene hadde oppfattet at jeg var homofil (ganske enkelt ved å lese min hjemmeside). Det var en underlig følelse å gå gjennom skolegården og merke (eller i det minste tro) at alle så på meg og hvisket om meg. Men dette varte bare en halv dag, og de elevene jeg selv hadde, så ut til å miste interessen da det ble tydelig at jeg ikke syntes dette var noe å være flau over.

Jeg har naturligvis mengder av andre minner fra året der, knyttet til enkeltelever eller til klasser eller situasjoner, men det er grenser for hva som kan gjengis i en blogg.

Jeg tror ikke jeg var verre enn andre førsteårslærere, og jeg tror vel strengt tatt heller ikke at Persbråten var dårligere til å ta vare på meg enn andre skoler er til å ta vare på sine nye lærere. Jeg husker bare at det var et svært krevende og lærerikt år, hvor elevene måtte forholde seg til en del prøving og feiling – muligens på både godt og vondt.

Derfor: gratulerer med dagen, Persbråten. Det er godt å legge merke til at dere har flyttet inn i nye bygninger, og ikke de etter hvert permanente ”midlertidige” brakkene… Til lykke med 50 nye år.