Homobevegelsen 60 år

Det var en utmerket, utmerket kveld i går. Etter å ha sett Pop Star on Ice på Skeive Filmer ruslet jeg bort til Rockefeller hvor det var storstilt feiring av Homobevegelsens 60-årsdag.

Oslo Fagottkor sang vakre ting (inkludert en fabelaktig versjon av Gabriellas sång - se YouTubeklipp fra en tidligere framføring nedenfor), det var hilsener fra Venstreleder Trine Skei Grande, byrådsleder Stian Berger Røsland (H) og SVs Heikki Holmås. Mangeårig homoaktivist (med mye mer) Kjell Erik Øie holdt også tale, i likhet med nåværende LLH-leder Karen Pinholt. Og Blikkspaltist Kjersti Eidem Dyrhaug var kyndig og morsom konferansier. Et lite høydepunkt var da de fleste tidligere DNF48/LLH-lederne kom på scena og fikk stående applaus. Men det store høydepunktet var naturligvis da Kim Friele holdt sin tale. Heldige er vi som har henne.

Jeg blir alltid ydmyk og takknemlig når jeg ser og hører Kim Friele. Når man tenker på de holdningene som dominerte i samfunnet på den tida hun startet sin politiske virksomhet, er det vanskelig å forstå at det var mulig å mobilisere mot til å stå opp mot det. Og jeg trenger jo ikke se lenger enn til min egen nesetipp for å forstå hvor utrolig viktig hun og hennes kampfeller har vært. Avkriminaliseringen har gjort at jeg kan si hvem jeg er uten å risikere straff. Avdiagnostiseringen har gjort at jeg kan gjøre min jobb uten at noen kaller meg mentalt forstyrret og krever meg fjernet. Partnerskapsloven (og senere ekteskapsloven) er det som gjør at jeg i det hele tatt kan bo og leve sammen med den mannen jeg elsker over alt annet. Den innsatsen Kim Friele og flere har gjort griper inn i hver dag og hver time av livet mitt.

Det kom mange tankevekkende utsagn fra scena. Kjell Erik Øie var opptatt av at vi ikke må trekke opp stigen etter oss. Situasjonen er mye, mye bedre enn for 60 år siden, men den er nok aller best for de som passer mest friksjonsfritt inn i den heterofile malen - som vil ha mann og barn og hund og rekkehus, som man litt spøkefullt framstiller det. Homokampen har aldri handlet bare om det, og må aldri handle bare om det. Homokampen skal verne om mangfoldet og gi alle muligheter til å velge sitt eget liv. Et av de mest enerverende uttrykk jeg hører er "Jeg forstår ikke hvorfor han..." Jeg behøver ikke forstå hvorfor noen ønsker å gå rundt i lær eller paljetter, jeg behøver ikke forstå transkjønnethet, jeg behøver kort sagt ikke forstå at folk gjør andre valg enn meg selv - alt jeg behøver er å konstatere at folk er forskjellige og kjempe kampen for at forskjellighet skal verdsettes og at alle skal gis muligheten til å leve sitt liv.

Og så var det vel Kim Friele som minnet om at kampen om å beholde oppnådde rettigheter kan være like stri som å få dem i første omgang. Historien forteller oss jo at det også tidligere har vært ganske liberale perioder - det ekstreme tilfellet med tysk mellomkrigstid etterfulgt av homoutryddelsene som del av Holocaust er et grelt eksempel.

Men først av alt var dagen en dag for å feire de som har gått foran og gjort dagens situasjon mulig. Etter middagen ble det "mingling" og prat med massevis av hyggelige mennesker. (Rent bortsett fra at jeg får en anelse skrivevegring av å møte folk som sier at de kjenner meg gjennom bloggen min - men det ligger kanskje i bloggens natur at den vil kunne bli lest av folk jeg ikke kjenner... :-)

Hurra for pionerene! Og har du et glass i nærheten kan vi godt også si "Skål!"