Ekteskapsloven igjen

Svar på Nina Karin Monsens innlegg i går:

Hei igjen!

Jeg skal prøve å være litt mer kortfattet enn sist:

Vi er uenige om ekteskapets framtid. Det henger sikkert også sammen med at vi er uenige om hva som får folk til å gifte seg i dag. Jeg tror at romantikk er en veldig stor del av det, og at denne romantikken fortsatt vil få folk til å gifte seg. Du skriver at "Når denne loven har virket en tid, vil mange forstå at den ikke speiler ekteskapsinstitusjonen, men bare er et navn på en avtale som kan passe alle og enhver." Det er jeg altså uenig i - jeg tror folk vil se på dette som en liten justering av ekteskapslovgivningen, og at romantikken vil bestå.

Jeg tror også at folk gifter seg fordi det oppfattes som en trygg ramme om forholdet. Da mener jeg naturligvis ikke "trygg" i betydningen at det hindrer forholdet i å gå i oppløsning, for det er det bare paret selv som kan sørge for. Jeg mener "trygg" i betydningen av at en del juridiske ting er ordnet opp i, at man har juridisk ansvar for hverandre og slike ting. Men det er jo bare tiden som vil vise hvem av oss som har rett når det gjelder spådommene om fremtiden.

Det er sant at loven ikke setter krav om at ekteparet skal elske hverandre - det gjør heller ikke dagens lovgivning. Slik sett er det allerede i dag åpnet for at hvem som helst kan gifte seg med hverandre, bare de har motsatt kjønn. Jeg ser ingen annen mulighet. Jeg har heller ingen sans for forslaget om å ha en grense på 25 år i aldersforskjell - slik som du refererer fra Egypt. Så lenge begge er voksne mennesker kan ikke jeg gjøre meg til dommer over dem. Kjærlighetens veier er uransakelige.

Jeg har skrevet litt om mobbing. I utgangspunktet tror jeg at det er uheldig å ha et diskriminerende lovverk hvis man vil motarbeide mobbing, og at anerkjennelsen som ligger i at homofile par nå kan gifte seg på linje med heterofile par, kan være positiv. Men det er naturligvis langt mer arbeid som ligger foran oss for å nå målet om en skole som klarer å ta tak i mobbing (og da altså også mobbing på grunnlag av seksuell legning). Heldigvis kom regjeringen nettopp med en handlingsplan som også har dette perspektivet med.

Du spør "Tror du at heterofile ikke forbinder seksualitet med skam? At de ikke mobbes om de er tidlig utviklet, eller utsatt for seksuell trakassering? At de ikke er redde og engstelige for at de ikke strekker til?" Jeg er helt enig i at også heterofile kan forbinde seksualitet med skam, at de kan mobbes, trakasseres og at de kan være redde og engstelige. Mitt poeng var bare at det er en ekstra påkjenning at de (også de heterofile) opplever frykt for å være homofile - i den fasen da de er usikre på sin legning. Frykten for å være homofil er gjerne knyttet til frykt for hva omgivelsene vil si, frykt for et liv med trakassering. Akkurat denne frykten er i ferd med å slippe taket, etter hvert som de fleste forstår at det ikke er verdens undergang å være homofil.

Du skriver: "Den nye loven er ekstraordinær, siden det er staten i lovs form som fratar barnet arv og rett til å ha en far, om kort tid også mor. I heterofile ekteskap får det konstruerte barnet en far, det legges også aktiv vekt på å konstruere det slik at det ligner far. Vi har nå en stat som lovfester at en kvinne kan erstatte en far, samt en mann en mor. Det var hva jeg skrev om i Aftenpostens kronikk – mitt håp er at også moderne mennesker kan anerkjenne sin egen tvil. Har du lest Descartes? Hvordan kan LHH og deres støttespillere være så sikre på at de har rett til å utsette barn som slike eksperimenter?"

Jeg må innrømme at jeg har lest mer av Descartes' matematikk enn av hans filosofi. Men det er sant at staten nå anerkjenner at to lesbiske mødre kan være like gode omsorgspersoner som en mor og en far. Forskning tyder på at barna får det helt utmerket. For det er jo ikke noe nytt at barn vokser opp med to homofile omsorgspersoner, det er mange som har gjort det allerede, og i framtida vil de i tillegg slippe mange av fordommene som fortsatt sitter hos folk.

Du avslutter med å skrive at "Ja, etter en tid gjorde du det, du hjelper også til å sjikanere meg på andres blogger. Redelige debattanter tilskriver ikke andre meninger de ikke har, de latterliggjør ikke og fordreier ikke andres oppfatninger. De forsøker å lytte og forstå. Og du er lektor i matematikk på HiO. Men det jo fint at jeg kan bruke bloggen din."

Jeg har hele tiden lagt ut dine innlegg før jeg har besvart dem. Jeg er ikke enig i at jeg har sjikanert deg, verken her eller andre steder. Jeg forstår at du ikke kjenner deg igjen i min beskrivelse av dine oppfatninger - derfor har jeg i dette innlegget avstått fra å prøve å beskrive dine oppfatninger, og derfor istedet nøyd meg med å skrive hva jeg mener, og bruke direkte sitater når jeg har henvist til deg.

Med vennlig hilsen
Bjørn Smestad

Nina Karin Monsens opprinnelige innlegg i Aftenposten: Historiens demon
Mitt opprinnelige blogginnlegg
Nina Karin Monsen og jeg 25/6
Nina Karin Monsen 26/6
Meg 27/6
Nina Karin Monsen 28/6
(Enda) mer om ekteskapsloven 29/6
Nytt svar fra Nina Karin Monsen 29/6