Jeg svarer Nina Karin Monsen

Jeg skal gjøre en innsats for å unngå at denne bloggen degenererer til kun en diskusjon mellom meg og Nina Karin Monsen, men jeg har ihvertfall nå sendt et svar på gårsdagens henvendelse fra henne. Jeg er jo - til tider - et debattdyr som synes det er morsomt å debattere selv med folk jeg er helt uenig med og til dels ikke forstår standpunktene til...

Hei igjen!

Det er sant at jeg ikke forstår poengene dine helt - ihvertfall ikke hvorfor de er argumenter mot en felles ekteskapslov.

Hvis jeg et øyeblikk godtar din påstand om at ekteskapet ikke har med kjærlighet å gjøre, men har med juridiske ordninger for par som vil leve sammen, så synes jeg det er passende at det ikke er noe krav om at man skal bevise at man er heterofil (for å inngå et "ulikekjønnet" ekteskap) eller homofil (for å inngå et "likekjønnet" ekteskap). Og uansett ville det være en vanvittig idé at man skulle dokumentere at man var av en bestemt legning for å få gifte seg - hva slags nemnd skulle avgjøre disse sakene? I tillegg vet vi jo i dag såpass at disse kategoriene verken er uttømmende eller stabile - hva med bifile, for eksempel?

Men slik norsk lovverk er - og "alltid" har vært - er juridiske ordninger og kjærligheten uadskillelige. Veldig mange anser det som romantisk å gifte seg. Men i diskusjonen fram til ekteskapsloven ble vedtatt er det ganske riktig det juridiske som har fått den mest sentrale plassen, fordi det er snakk om å sikre helt sentrale rettigheter for mange barn.

Jeg synes ikke jeg kan begi meg inn på å diskutere et konkret eksempel på ekteskap slik du legger opp til, men jeg har selv snakket med mange homofile som tidligere har vært (heterofilt) gift. De har kanskje hatt en mistanke om at de har vært homofile, men har klart å fortrenge dette og trodd at de skulle klare å bli lykkelige i et heterofilt forhold. (Noen av de jeg har snakket med, er fortsatt heterofilt gift. De syntes det var for sent å gjøre noe med sin situasjon, men satte likevel pris på å kunne snakke med noen om det de følte.) Med holdningsendringene som har vært de siste årene, og med den nye ekteskapsloven som et ytterligere uttrykk for det, vil vi forhåpentligvis få færre slike tilfeller i årene som kommer. Det vil ikke lenger være slik at homofile i så stor grad prøver å fortrenge sine egentlige følelser og presse seg inn i en heterofil mal.

Hovedpoenget for meg er at staten tilbyr en juridisk pakke som ordner svært mange viktige forhold når to mennesker ønsker å leve livet sammen. Det er ingen gode argumenter for at denne "pakken" skal forbeholdes personer av motsatt kjønn. Derimot finnes det svært gode argumenter for at den skal gjelde også personer av samme kjønn, blant annet på grunn av de juridiske problemene som har rammet barn slik ståa har vært. Ordningen med at enslige homofile kunne vurderes som adoptivforeldre, men ikke homofile i parforhold, er dessuten eksempel på en latterlig konsekvens av lovverket vi har hatt. I tillegg kommer det forholdet at holdningene til homofile ute i samfunnet er problematiske - ikke minst i mange skolegårder og idrettslag, for å nevne to eksempler. Kampen mot mobbing og undertrykkelse blir ikke lettere av at staten selv velger å - uten god grunn - å ha en "annenrangs" ordning for homofile.

Jeg må til sist si at du nok ikke har særlig innsikt i hva lærerstudenter lærer i matematikkfaget. Det er ikke matematikk med fasitsvar som er hovedpoenget, men derimot begrepsforståelse og ikke minst hvordan de selv skal viderebringe begrepsforståelsen til sine elever. Intet tyder på at jeg klarer min jobb som lærerutdanner dårligere enn du fyller din rolle som filosof.

Med vennlig hilsen og ønske om en god helg
Bjørn Smestad