Farløse barn

I det siste har jeg diskutert Fritt Ord-saken både i min egen blogg og i andres, på jobben og i andre sammenhenger. Der har jeg prøvd å holde meg til det jeg mener er saken nå - om Fritt Ord burde ha lagt mer vekt på debattformen til den de ønsker å gi en pris, eller om det holder å mene ting som er på tvers av det flertallet mener.

Imidlertid er det jo fristende av og til å spore av fra den debatten og diskutere enkeltelementer i de debattene prisvinneren har vært med på. Det ene er de såkalte "farløse barn".

Først må vi rydde opp i begrepene. "Farløse barn" kan gjelde
1. barn som ikke vet hvem sin (biologiske) far er
2. barn som lever adskilt fra sin (biologiske) far
3. barn som lever uten noen far (biologisk eller sosial)

1. barn som ikke vet hvem sin (biologiske) far er
Det er ikke noe nytt i Norge at barn ikke vet hvem deres biologiske far er. Vi har i lang tid hatt den såkalte "pater est"-regelen, som innebærer at den mannen som mor er gift med, automatisk regnes som far fra fødselen. Vi har naturligvis ikke noe tall på hvor mange barn som vokser opp og tror at deres sosiale far også er deres biologiske far, og aldri får vite sannheten.

I tilfeller hvor dette skjer pga utroskap, kan man si at staten ikke har noe særskilt ansvar. Men det samme kan skje ved kunstig befruktning (og sæddonasjon). Det er, meg bekjent, ingen rutine for at staten forteller barna at de er blitt til ved kunstig befruktning. Det kan derfor være barn som lever hele livet uten å få vite hvem deres biologiske far er. (De får vite det hvis de spør, men vet altså kanskje ikke at de har noe å spørre om.)

Når det gjelder dette punktet er altså kunstig befruktning for lesbiske kun en videreføring av det som allerede gjelder for heterofile. Lesbiske kvinner kan få kunstig befruktning, og morens kone blir automatisk regnet som medmor. Barnet får vite farens identitet hvis barnet spør, og først når det har fylt 18 år.

Det er likevel et interessant skille mellom heterofile og homofile. For mens heterofile foreldre kan la seg friste til å unnlate å fortelle barnet at det er blitt til ved kunstig befruktning, vil et homofilt par aldri kunne det. Det vil si at barn av lesbiske alltid vil være klar over at de har en sæddonor som de kan få vite navnet på når de er 18, mens barn av heterofile kanskje går glipp av denne rettigheten.

I tillegg kan lesbiske - på samme måte som heterofile - reise til andre land og få kunstig befruktning der. Da kan man få anonym sæddonor. Det er lite staten kan gjøre med dette gjennom lovverket.

Altså: er man opptatt av at barnet bør få vite hvem deres (biologiske) far er, er det lite nytt i den felles ekteskapsloven. Problemstillingene er noenlunde de samme for heterofile og homofile par. Statens rolle er den samme i begge tilfeller.

(Ord som "designerbarn" og at mannen ses på som "avlsokse" er andre innspill som gjelder heterofile som får kunstig befruktning i samme grad som det gjelder homofile som får kunstig befruktning.)

2. barn som lever adskilt fra sin (biologiske) far
En noe videre tolking av "farløse barn" er alle barn som lever adskilt fra sin biologiske far. Dette gjelder alle som var nevnt i punkt 1. Men i tillegg gjelder det alle barn hvor foreldrene ikke bor sammen og hvor det er moren som tar seg av barnet. Disse barna blir ikke påvirket av felles ekteskapslov.

3. barn som lever uten noen far (biologisk eller sosial)
En langt snevrere tolkning vil være å si at "farløse barn" er de som lever uten noen sosial eller biologisk far. Dette vil altså gjelde alle barn som bor hos sine enslige mødre eller barn som bor hos lesbiske ektepar.

Det er nok en del i Norge som mener at barn har bedre av å vokse opp sammen med to omsorgspersoner av ulikt kjønn framfor to omsorgspersoner av samme kjønn. Forskningen tyder på at virkeligheten ikke er slik: barn som vokser opp sammen med to omsorgspersoner av samme kjønn viser seg å klare seg like bra som andre. Dette kan naturligvis også ha sammenheng med at barn i lesbiske forhold kan være mer "planlagte" enn det gjennomsnittlige barnet i heterofile forhold - blant annet er det helt vanlig at lesbiske tenker nøye gjennom hvordan de skal sikre barnet nære, mannlige rollemodeller.

Det er likevel her motstanderne av ekteskapsloven har et poeng. Hvis man først mener (som de gjør) at barn har bedre av å vokse opp hos omsorgspersoner av ulikt kjønn heller enn omsorgspersoner av samme kjønn, er det sikkert betenkelig at staten legger til rette for at lesbiske får kunstig befruktning og rett til å adoptere. Dette er en helt reell diskusjon hvor flertallet i Stortinget endte på at man IKKE kan si at barn har bedre av det ene enn av det andre. Der støtter jeg stortingsflertallet.


Konklusjon
Dersom man er opptatt av at barn skal vite hvem deres biologiske far er, må man gå til de generelle reglene for kunstig befruktning og sæddonasjon som gjelder for både heterofile og homofile. I tillegg kan man naturligvis også innføre tvungen DNA-test av barnet og morens ektemann for å teste at han virkelig er faren, for å unngå alle feilene "pater est"-regelen fører til. (Dette er ikke noe jeg anbefaler, imidlertid.) Denne delen av "farløse barn"-diskusjonen har ikke noe med felles ekteskapslov å gjøre.

Der diskusjonen om "farløse barn" derimot har noe for seg, er i diskusjonen om barn har best av å leve med to voksne av ulikt kjønn eller to voksne av samme kjønn. Mener man at det er best at de voksne har ulike kjønn, vil det være et argument mot den felles ekteskapslovens regler om kunstig befruktning og adopsjon. Men mange mener at dette ikke er avgjørende - og flere vil det bli etter hvert som veltilpassede barn av homofile dukker opp i de fleste strøk av landet...

Felles ekteskapslov har ryddet opp slik at barns rettigheter ivaretas bedre enn før. I tillegg har den likestilt heterofile og homofile par på noen områder. Loven har ikke fratatt noen barn deres biologiske far, og vil heller ikke gjøre det.