Hegnar og Simonsen om Fritt Ord-saken

På Fredagspanelet på NRK ble Fritt Ord-saken diskutert. Her er noen utdrag:

journalist: "Den prisen skal gå til outsidere, de som ofrer noe for sine standpunkter og er utrettelige i sine standpunkter. Hun har vært svært kritisk til den nye ekteskapsloven."

Marie Simonsen: "Det er ikke en helt presis bekrivelse av Fritt Ords pris, for Fritt Ords pris skal nettopp gå til en som tilfører den offentlige debatten noe, opplyser, vider ut, inkluderer osv. Etter min mening står Nina Karin Monsen for det stikk motsatte. Hun har reaksjonære synspunkter når det gjelder, ikke bare ekteskapsloven (det er helt greit å være mot ekteskapsloven, det er det mange som er og mange på Stortinget som er. Så det er helt legitimt). (...) Men det hun gjør er at hun sammenlikner blant annet at (...) lesbiske kvinner som får kunstig befruktning, de er... Hun trekker paralleller til nazismen. Og at kvinner er rugekasser. Hun mener at homofile lever uverdige liv, at barna deres er tragiske, osv osv. Så hun har veldig mange synspunkter som, etter min mening, grenser til homohets og diskriminering. Og hun prøver å hindre en minoritetsgruppe i å oppnå rettigheter. Og jeg synes det er helt greit at hun forfekter dette i Aftenpostens spalter og sånne ting, som hun gjør titt og ofte, men å få en sånn hederspris som Fritt Ord er, det synes jeg er veldig, veldig galt."

Slik jeg leser dette, har Simonsen forsøksvis et blikk for at det er forskjell på de politiske synspunktene og formen disse får (selv om hun kanskje roter det litt sammen i farta - dette er tross alt en muntlig livediskusjon). Det er ikke meningene som gjør at Fritt Ord-prisen er feiltildelt, det er formen.

Trygve Hegnar: "Det er forbløffende, men altså jeg er stort sett enig med alt det Marie sier. Men det er en liten tilleggsting. (...) Fritt Ord har vært litt modig, da, fordi de sier at de gir prisen fordi man tør gå motstrøms, fordi man tør si det motsatte av det Marie og jeg mener og andre. Så det kan de lande på - Francis Seiersted kan lande på at de gjør jobben sin, nemlig ved at det finnes personer eller andre i samfunnet som tør si det ingen vil høre eller ønsker å høre."

journalist: "Men er det ingen grenser for hva man kan si som ingen vil høre?"

Trygve Hegnar: "(...) Egentlig skal man jo ha ros for at man tillater at den type personer som har den delen av den offentlige debatten, at de får gå frem. Så kan man si: Hvor mye skal det veie at man synes det er hinsides, det de sier? Hun er jo på nivå med den iranske presidenten. (Utslette Israel og holocaust er bare et skalkeskjul...) Hun er der. Fritt Ord ville neppe gitt Irans president Fritt Ord-prisen heller. (...) Man kan ikke premiere alt dårskap eller tull. Men jeg synes ikke det er så lett."

Selv om jeg liker å høre Hegnar si dette, er jeg ikke helt enig. Jeg mener nærmest at Fritt Ord nettopp kan premiere dårskap og tull, bare det er framført i en form som gjør at den politiske debatten tilføres noe. For å gjenta meg selv: problemet med Fritt Ords tildeling er ikke at det Monsen sier er dårskap og tull (og det må man gjerne mene at det er), men at det framføres i en hetsende form som forsøpler den politiske debatten.

(Utdragene er transkribert av meg på basis av podkasten. Det kan naturligvis ha sneket seg inn noen feil, i tillegg til at jeg har gjort formen mer skriftlig. Alle kan selv høre podkasten for å få en helt korrekt gjengivelse.)