Hvorfor skolepolitikk er vanskelig

Oslo Venstre har startet en tradisjon med et politisk temamøte den første tirsdagen i hver måned. I første omgang var det et akuttiltak for å sikre at alle de nye medlemmene skulle finne interessante ting å delta på i partiet, men etter hvert går det sannsynligvis over til å bli en selvfølgelig ordning. Desembermøtets tema var skolepolitikk.

Skolepolitikk er et ganske komplisert område. Det er flere grunner til det. For det første er partiene stort sett enige om de helt store linjene - da jeg før valget undersøkte partiprogrammene var det nærmest bare nyanseforskjeller å finne. Alle er enige om at læreren er viktig, at kunnskap er viktig, at skoledagen godt kunne vært litt lengre, at det er viktig at elevene spiser mat i løpet av dagen og så videre. Uenigheten går mest på hva som er viktigst å prioritere først. For det andre er feltet komplekst, hvor det er mange som er avhengige av hverandre for å få et godt resultat. For eksempel er det ikke nok med glimrende lærere hvis ledelsen ved skolen er dårlig, og det hjelper ikke med en strålende videregående skole hvis elevene som går der egentlig har valgt feil yrkesvei og oppdager at de skulle ha valgt noe annet. For det tredje er skolen den institusjon i samfunnet som alle har mest inngående kjennskap til - på hver sin måte. Ut fra egne erfaringer danner mange egne oppfatninger av hva som er viktigst, uten at erfaringene strengt tatt kan generaliseres. Har man for eksempel hatt en dårlig lærer, er man ikke nødvendigvis enig om at mindre klassestørrelse er sentralt - da er det viktigste å kvalitetssikre lærerne bedre.

Et eksempel på et tema som er vanskelig er det med skolemat. Venstres politikk er at elevene absolutt bør spise mat i løpet av skoledagen (naturligvis), men at det er foreldrene som bør sørge for matpakke. Det er bedre å bruke ressursene på å styrke lærerne enn å lage mat på skolen hvis man må velge. Hvis det finnes foreldre (og det gjør det) som systematisk unnlater å sørge for at barna har med matpakke er det faktisk snakk om omsorgssvikt, og da er det neppe bare maten som er problemet. Vi løser ikke disse barnas problemer ved at staten tar over ansvaret for skolematen for alle barn. Imidlertid er dette en tung affære å kommunisere - det er vanskelig å argumentere mot at barn skal få mat.

Tilbake til møtet: stortingsrepresentant Trine Skei Grande innledet om nasjonal skolepolitikk. Hun trakk linjene tilbake til Venstres innsats for en fellesskole på 1800-tallet, hvor alle skulle få en basiskunnskap. Hun la vekt på at respekt for kunnskap måtte omfatte både "boklig" kunnskap og håndverksmessig kunnskap. Hun nevnte Reform 94 på et eksempel på at de teoretiske fagene overtok hovedrollen for de praktiske, slik at yrkesfagelever måtte lære teorifagene på teorifagenes premisser, ikke ut fra en tanke på det yrket elevene utdannet seg til. Denne manglende respekten for kunnskap har vist seg ved stort frafall.

Tidligere skolebyråd i Oslo og nåværende nestleder i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo kommune, Kjell Veivåg, innledet så om skolepolitikk på Oslonivå. Et av hans sentrale poenger er at vi ikke kan godta å stille lavere krav til noen skoler enn til andre. Vi må aldri godta at elever ikke lærer å lese fordi de går på en skole på feil side av byen. Hvis noen skoler systematisk gir elevene et dårligere utgangspunkt enn andre skoler, må skolene bedres, vi kan ikke gi opp elevene fordi de bor et bestemt sted. I Norge har skolene forsterket sosiale ulikheter - vi trenger at de isteden motvirker sosiale ulikheter.

Han la også vekt på at testing for å skaffe kunnskaper om hva vi gjør godt og hva vi gjør mindre godt er nødvendig for å lykkes. Å ha en skole uten systematisk blikk for hva elevene lærer blir som å hoppe høyde uten list - du vil aldri vite om du blir flinkere eller mindre flink, og kan derfor heller ikke justere teknikken for å hoppe enda høyere. Naturligvis snakket Veivåg også om Lærerløftet i Oslo - et Venstreinitiert tiltak som gir mange lærere videreutdanning.

Veivåg var også opptatt av hva vi kaller skolene våre. Noen kaller enkelte skoler for "gettoskoler". Men "gettoer" handler jo om at folk fra samme kulturbakgrunn samles i et område. Det er en usedvanlig lite treffende beskrivelse av skoler som kan ha hundre nasjonaliteter representert på en og samme skole. Veivåg kaller skolene isteden for "internasjonale skoler". (Dette har jeg for øvrig skrevet et innlegg om tidligere.)

I spørsmålsrundene etterpå var mange temaer oppe. Trine beskrev et kurs som Gamlebyen skole har for foreldre som er analfabeter, hvor de får råd om hvordan de kan følge opp barnas skolegang. Trine hadde også et eksempel på god ledelse: da en forelder ved en skole skrev klagebrev til rektor fordi læreren hadde bedt eleven ta av seg capsen, innkalte rektor foreldrene til et møte hvor de fikk beskjed om hvem som bestemte i klasserommet. Det var ikke elevene og det var ikke foreldrene... Såpass oppbacking må en lærer ha av sin ledelse.

En tok til orde for å reklamere for "nytten av den unyttige kunnskapen" - i samfunn i stor endring er det umulig å slå fast nøyaktig hva slags kunnskap som blir nyttig om noen år. En annen mente at foreldre i for liten grad forbereder elevene på at de faktisk må jobbe hardt for å lære noe. Odd Einar Dørum mente at noen måtte ta lærerne i forsvar overfor forsøk på å gjøre dem til advokatfullmektiger som skal samle dokumentasjon i tilfelle rettssaker fra misfornøyde foreldre. Lærere skal først og fremst være lærere, ikke arkivarer.

Og mange, mange andre temaer var oppe. Trine Skei Grande bedrev nødvendig voksenopplæring da en i salen videreførte myten om at Ole Brumm sa "Ja takk, begge deler" da han ble spurt om han ville ha melk eller honning til brødet. Hun minnet om at det Ole Brumm faktisk sa var at han ville ha både melk og honning, men at det kunne være det samme med brødet. (Det er alltid hyggelig når stortingsrepresentanter rykker ut for å ta Ole Brumm i forsvar - han blir utsatt for så mye feilsitering...)

Det var et veldig interessant møte. Og i januarmøtet i Oslo Venstre skal integrering være temaet.