Hanne Nabintu Herland: Alarm

Alarm – tanker om en kultur i krise, er Hanne Nabintu Herlands mye omtalte nye bok. Etter å ha fulgt hennes innlegg i avisene vet vi hva vi får, men det er jo greit at hun allerede i forordet skriver at ”Jeg har ikke gjort noe forsøk på å være nyansert, slik at enhver side ved tematikken belyses. Den demokratiske debatt bør fungere slik at når noen trekker frem relevante og rasjonelle argumenter, kan andre trå til for å nyansere bildet.” (s. 12) Med det er tonen for boka satt.

Svartmaling
Bokas tittel, ”Alarm”, tilsier jo at boka er skrevet ut fra en kriseforståelse. Dette formuleres på ulike måter gjennom boka. For eksempel: ”Det gamle nestekjærlighetsbegrepet, et annet ord for solidaritet, er med andre ord gått av moten. Det er blitt legitimt bare å tenke på seg selv” (s. 32). Dette samfunnet Herland tegner et bilde av, er et samfunn jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ser mange eksempler på nestekjærlighet i samfunnet vårt, og har begrenset tro på at ting var bedre før. Boka ville ha tjent på å forsøke å begrunne tesen om at vi er i krise (og da mener jeg ikke bare eksemplifisering av ting som ikke er bra i samfunnet i dag).

”Å si nei til øyeblikkets nytelse for å oppnå noe bedre i fremtiden, er et sjeldent perspektiv i dagens samfunn”, påstår hun på s. 68. Igjen kjenner jeg meg ikke igjen. Det finnes millioner av eksempler på det motsatte – selv noe så banalt som det å gå på jobb om morgenen istedenfor å ta en hedonistisk fridag er et slikt eksempel. Det Herland mener er sjeldent finnes i virkeligheten overalt omkring oss. Og det mangler dokumentasjon på at det er mindre av det i dag enn før.

Herland legger stor vekt på religionenes ”evne til å motivere borgere til solidaritet og empati” (s. 28) og mener at ”solidaritet svekkes i liberale samfunn” (s. 15). Dette er to grunnteser som jeg er svært usikker på gyldigheten av. Religionene har jo gjennom historien også vist stor evne til å motivere borgere til hat og krig, samtidig som liberale samfunn har vært i første linje for å redusere undertrykkingen av for eksempel homofile, noe som kan tolkes som et eksempel på liberale samfunns solidaritet.

Feil
Herland synes å tro at dagens norske forbruk av oljeinntekter vil måtte bortfalle den dagen oljeproduksjonen tar slutt. ”Olje-Norge er i regelrett krise, noe som ikke er lett å forstå dersom man leser landets dagsaviser som overhode [sic] ikke fokuserer på det dramatiske behovet for samfunnsendring for å imøtekomme de økonomiske konsekvensene av de kraftig synkende oljeinntektene for fremtiden.” (s. 36) ”Den norske oljefesten er med andre ord i realiteten over i løpet av en 20-års periode.” (s. 35). Herland berører her ikke handlingsregelen, som jo nettopp er laget for å sikre (teoretisk sett) at vi til enhver tid ikke bruker en større del av oljeinntektene enn at denne andelen kan opprettholdes for evig tid.

Herland bruker en god del plass på den amerikanske boka Ultimate Gay Sex, som på norsk ble utgitt som ”Sexguide for homser”. Jon Reidar Øyan, da leder av LLH og nå politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet, sto som tilrettelegger av boka for norske forhold, men boka ble gitt ut av Damm forlag og hadde meg bekjent ingen andre kontaktpunkter med LLH som organisasjon eller LLHs økonomi. Dermed er det irrelevant å peke på hvilken statsstøtte LLH får og direkte galt å kalle boka ”statsstøttet sex-materiale” (s. 77). ”Det er avgjørende at homofile som tar avstand fra denne typen rovdriftsorientert seksualpraksis fremmer motstand mot Landsforeningens linje”, skriver hun videre, til tross for at det altså ikke er Landsforeningens linje hun viser til, men derimot forfatteren Michael Thomas Fords linje. LLH er jo for øvrig de siste årene snarere blitt kritisert for å forherlige ekteskapet og å prioritere kampen for faste, lovfestede rammer rundt samliv og familieliv. (For øvrig en kamp som Herland heller ikke synes å støtte.)

I denne delen av boka tar Herlands språkbruk helt av, men altså uten grunnlag i faktiske forhold. Jeg synes likevel det er underholdende: ”Hvilken uutgrunnelig ondskap, eller skal man si nesegrus egoisme, ligger til grunn hos ledelsen i LLH når man går til det fordummende skritt å publisere denne type oppskrift til et liv som er tømt for ekte godhet, […] Stakkars norsk homofil ungdom som får denne type makaber søppel i hendene og ikke har bedre rollemodeller enn de hedonistiske drittsekkene som har skrevet og videreformidlet denne boken og til og med med statlig støtte” (s. 78-79). Her er altså Herland ute og sykler i sitt faktagrunnlag.

Hun er også motstander av homoparaden, naturligvis, uten å nevne den historiske bakgrunnen for denne politiske markeringen med et ord (Stonewallopprøret osv). Og hun lar fantasien sin løpe løpsk når hun beskriver innholdet i paradene (og ja, setningen er faktisk så lang): ”Å betrakte de årlige såkalte homoparadene i hovedstaden, der man promoterer en homofil livsstil gjennom en fremvisning av fnisende nakne halverigerte menn på lasteplan med pornoutstyr, vulgære sadomasochistiske selvpiskere som løper gatelangs, hedonister som åpenlyst jukker på unge gutter og såkalte sugar-daddies som stolt har med seg de gutteprostituerte de benytter seg av, og tror at den slags oppvisning skulle mane til respekt og forståelse for homofile fra befolkningen for øvrig, tar grundig feil.” (s. 79). Jeg har sett noen parader, men har vel knapt sett nakne menn, og aldri noen halv- eller helerigerte. Åpenlys jukking har jeg heller ikke sett, og ei heller gutteprostituerte. Og Herland har visst ikke lagt merke til meg når jeg har gått der, relativt grå og unnselig…

Herland hevder for øvrig at ”LLH mottar voldsomme 25 millioner årlig i statsstøtte” (s. 77). Dette er, meg bekjent, en kraftig overdrivelse. Var det enda så vel. :-)

Unødvendig skjev framstilling
Herland skriver at ”over 70 % blant nordmenn tror på en Gud og det overnaturlige, mens HEF representerer marginale 1,8 % av den samme befolkningen” (s. 26). Dette er barnslig misbruk av tall. Enten får man sammenlikne medlemstall ellers får man sammenlikne tro og livssyn i hele befolkningen. Å sammenlikne hvor mange som tror på Gud ifølge statistiske undersøkelser (ISSP 2008) med medlemstallet til HEF blir bare dumt. ISSP 2008 viser for øvrig også (ifølge Herland selv) at kun 2 % av nordmenn går fast i gudstjenester.

Herland er også en tur innom statens rolle i næringslivet: ”På børsen har statens eierandeler alene gått fra 15 % i 1985 til 44 % i 2002, i henhold [sic] til NHO” (s. 88). For at denne statistikken skal være interessant, må man nesten klargjøre hvor stor del av økningen som skyldes at staten har delprivatisert firmaer som tidligere var rent statlige (som Statoil og Telenor). Uten den informasjonen gir statistikken et falskt inntrykk av et voldsomt statlig oppkjøp av private aksjer, mens realiteten vel snarere er at økningen skyldes et betydelig nedsalg av tidligere heleide selskaper.

Avslutning
Jeg synes det er bekymringsverdig at jeg finner såpass mange feil og unøyaktigheter innen de områdene jeg har litt greie på. Det får meg til å lure på hvor mange feil og unøyaktigheter det er i resten av boka. Noe mindre alvorlig, men likevel enerverende, er alle gjentakelsene, ikke minst alle henvisningene til et Habermas-foredrag i Bergen i 2005, som hver gang framstilles som om vi ikke har hørt om det før. Spesielt mange gjentakelser blir det av at Habermas mener at religiøses argumenter ikke automatisk bør avvises, dersom de bare er rasjonelt gyldige.

Er jeg da ikke enig i noen ting? Jo da, for all del. Bekymringen over en del forhold i samfunnet kan jeg dele med Herland, selv om jeg neppe deler hennes syn på retningen og farten i utviklingen for tida. Og deler av hennes kritikk, for eksempel den ramsalte kritikken av vår prinsesses New Age-butikk og av statskirkeordningen, er jeg helt enig i.

Jeg synes det er fint at Herland har et nyansert syn på for eksempel historiske kjønnsroller. Hun tar ikke uten videre for god fisk påstander om at hjemmeværende kvinner har vært taperen i ekteskapet: ”Det er liten eller ingen forståelse for hvilke forhold menn levde under den gangen de sto ansvarlig som eneforsørgere i familien. Var livet bestandig lett for ham? Mon om han ikke ønsket å tilbringe mer tid med familien, men ikke kunne det av hensyn til økonomien?” (s. 65) Og hun har interessante synspunkter både om abort og kvinnefrigjøring.

Men som oppsummering: boka tegner et bilde av et samfunn i krise som jeg finner det vanskelig å kjenne meg igjen i, og boka har på flere punkter klare feil. Den har i tillegg mengder av gjentakelser og et mylder av skrivefeil og kunne definitivt ha tjent på å ha en mer oppegående redaktør. Den anbefales kun for spesielt interesserte.