Sunday, June 29, 2008

(Enda) mer om ekteskapsloven

Her er mitt svar på gårsdagens mail fra Nina Karin Monsen:

Hei igjen!

Utgangspunktet for mitt innlegg Nina Karin Monsens demoner var blant annet dette avsnittet i et Aftenposteninnlegg:

"Stadig flere mennesker vil inn i Norge, hvordan skal man nå avsløre proforma ekteskap? Kvinnebevegelsen har alltid sagt: Hvem vil ikke ha en kone? Nå kan alle få en. Enslige gamle slipper å frykte sykehjemmet, de kan få en arbeidsom thailandsk kone. Hun blir norsk og velstående. En idé for noen hver når eldrebølgen er her?"

Det er sant at enslige gamle på sykehjemmet nå kan velge om de vil gifte seg med en arbeidssom thailandsk kone eller en arbeidssom thailandsk mann, mens de tidligere har måttet nøye seg med en arbeidssom thailandsk person av motsatt kjønn (alt forutsatt at de faktisk finner noen som vil gifte seg med dem). Men hvis det er pleie de er ute etter, er det vel ikke kjønnet som er overordnet. Jeg er heller ikke enig i at det er enklere å sjekke om et heterofilt parforhold er proforma enn et homofilt. Det blir derfor ikke vanskeligere å sjekke om forhold er proforma nå enn før.

For meg vil det være høyst overraskende om det blir en strøm med heterofile mennesker som gifter seg homofilt i årene som kommer - for eksempel norske, heterofile kvinner som gifter seg med thailandske kvinner, slik du antyder. Jeg har diskutert temaet (noe spøkefullt) med en del av mine heterofile venner, og de avviser tanken på å gifte seg med noen av samme kjønn. Endringen i ekteskapsloven vil nok først og fremst føre til at mennesker som ønsker å dele livet med en av samme kjønn, gifter seg med en av samme kjønn. Og vi er visst enige om at det er en god ting at holdningene i samfunnet endrer seg, slik at ikke lenger homofile kommer til å gifte seg med en av motsatt kjønn i et forsøk på å tilpasse seg "normaliteten".

Du skriver at "det er bare de som kan få barn sammen, som hører til i ekteskapet, enkjønnede velger en praksis som gjør dem sterile, men de er jo fruktbare, de vil fortsatt skaffe seg uregelmenterte barn, pendle seksuelt, osv". Her er det mye jeg er uenig i. For det første er det lang tradisjon i Norge (og de fleste andre land) for at også folk som ikke klarer å få barn sammen, kan få lov til å være gift. Jeg mener å huske at det har vært lover som har gjort det tillatt å annullere et ekteskap på bakgrunn av at den andre parten er steril, men det er vel en stund siden. For det andre er jeg motstander av å kalle barn "ureglementerte", selv om de skulle være unnfanget på en annen måte enn den noen anser som den "riktige".

Jeg mener at ekteskapet er en trygg ramme om et samliv når man har barn, men også at det gir en trygg ramme for et samliv uten at man har barn. Slik har det fungert for heterofile med og uten barn, og slik vil det fungere for homofile med og uten barn.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at jeg er opptatt av holdningene til homofili i skolen og i idretten. Du spør "Tenker du deg at all undervisning skal dreie seg om homofili? Tror du at det bare er homoer som blir mobbet?" Svarene er naturligvis nei og nei. For å ta det siste først: det er ikke bare homofile som blir mobbet. Men undersøkelser viser at ordet "homo" (eller "jævla homo") er det ordet som brukes oftest som skjellsord om gutter i norske skolegårder. Antimobbearbeidet i skolene må ta det inn over seg. I mange skoler er man blitt flinke til å ha nulltoleranse for å bruke "pakkis" som skjellsord, for eksempel, mens lærere ikke reagerer på at noen roper "jævla homse". Det er et problem.

Det er naturligvis heller ikke bare homofile som rammes av dette. Det er utrivelig for alle at benevninger på noen grupperinger brukes som skjellsord på den måten.

Til det første spørsmålet: nei, slett ikke all undervisning skal dreie seg om homofili. Men skolen må ta sitt ansvar i å gi elevene kunnskap, slik at ikke deres "kunnskap" om homofili kun blir det de fanger opp i skolegården. Temaer som har med homofili å gjøre har heldigvis fått en plass i ulike fag på alle nivåer i skoleverket, men fortsatt er det mange lærebøker som er altfor dårlige på området. For eksempel kan man i en del lærebøker få inntrykk av at det bare er heterofile som forelsker seg, mens homofile kun er opptatt av sex. Det er viktig at barn og ungdom får et riktig bilde av dette. De som har greie på slikt, sier at det er vanlig både blant ungdom som "er" homofile og ungdom som "er" heterofile at de i en periode er litt usikre på egen legning. Den perioden av ungdommen blir unødig problematisk hvis de lurer på om de har en legning som forbindes med skam, mobbing og diskriminering.

Jeg må også skrive noe om Kim Friele. Jeg har stor sans for henne, og har også vært så heldig å møte henne ved noen anledninger. Hun har vist stort mot i sin kamp for homofiles rettigheter - ikke minst i forbindelse med avkriminaliseringen. De som er unge i dag, tror jo knapt på det når de får høre at det for 40 år siden var straffbart for menn å ha sex med menn. Heldigvis ble ikke loven brukt så mye, men den lå der som en undertrykkende og usynliggjørende trussel, som blant annet gjorde det nær sagt umulig å kjempe for homofiles rettigheter. Men det klarte Kim Friele.

Så til det med min påstand om at juridiske ordninger og kjærligheten "alltid" har vært uadskillelige. Jeg er naturligvis klar over at det er en overdrivelse. Gjennom tidene har mange giftet seg av rent økonomiske årsaker - men at mange gifter seg av kjærlighet, er også en århundrelang tradisjon i vårt land. Jeg tror du undervurderer kjærlighetens betydning når du skriver at "Når skal staten endelig innføre avgiftsfri arverett for samboere. Da blir det ikke mange ekteskap igjen." Jeg spår at du ikke vil få rett - folk vil fortsette å gifte seg, blant annet fordi de synes det er romantisk.

Du skriver også om de "ufrivillig farløse barna". Her har vi visst ulik tilnærming. Hvis det hadde vært mulig, kunne jeg også godt tenkt meg en lov som sa at alle barn har rett til å vite hvem faren er. Men det er ikke praktisk gjennomførbart. I heterofile ekteskap er det født mange barn som tror at det er deres mors mann som er faren, for eksempel, og det er ingen mekanisme som gjør at de får vite sannheten, hvis da ikke den reelle faren oppdager det og tar kontakt. Tilsvarende kan lesbiske alltid "ordne seg" slik at barnet ikke får vite hvem faren er. Den nye loven endrer egentlig ikke på dette - men den sikrer barna som er født ved kunstig befruktning i Norge, retten til å vite hvem faren er.

Til sist skriver du om meg at jeg er "en uredelig debattant, du angriper meg i blogg, og har bare lagt ut mitt ene svar. Du bør legge ut alle mine svar. Du begynte." Dette er ikke sant - jeg har løpende lagt ut alle svarene dine, og de ligger på rekke og rad i min blogg.

Med vennlig hilsen
Bjørn Smestad


Nina Karin Monsens opprinnelige innlegg i Aftenposten: Historiens demon
Mitt opprinnelige blogginnlegg
Nina Karin Monsen og jeg 25/6
Nina Karin Monsen 26/6
Meg 27/6
Nina Karin Monsen 28/6

1 comment:

  1. Hei.

    Jeg vil bare kommentere noe:

    "Den nye loven endrer egentlig ikke på dette - men den sikrer barna som er født ved kunstig befruktning i Norge, retten til å vite hvem faren er."

    Bioteknologiloven § 2-7 gir personer unnfanget som følge av sæddonasjon rett til å vite hvem biologisk far er (denne loven har ikke tilbakevirkende kraft). Men det er et stort "men" her:

    Man har ikke plikt til å opplyse barn som har blitt født som følge sæddonasjon om at de er unnfanget som følge av sæddonasjon. Slik sett må vi regne med at det er en god del barn som vokser opp med "feil" far i Norge.

    Derimot, om man ikke har noen far, men derimot en biologisk mor og en medmor vil jo barnet etter hvert skjønne at medmor ikke er biologisk forelder.

    For øvrig synes jeg motstandere av felles ekteskapslov og motstandere av assistert befruktning til lesbiske par skal være ytterst forsiktige med å stigmatisere barn som er født som følge av sæddonasjon.

    ReplyDelete