Tuesday, April 13, 2010

Å skremme de pedofile terroristene ved å bitvis fjerne vår frihet (DLD)

Berit Solli i Alna Høyre hadde et strålende innlegg om datalagringsdirektivet (DLD) i Lokalavisen Groruddalen før helga. Hun bygger på filosof Lars Svendsens påstand om at det er viktig at vi kan ringe og sende mailer og sms uten at noen vet om det - det er viktig for utvikling av vår personlighet.

Sentrale påstander:
- "Visse deler av livene våre kan bare eksistere når vi er overlatt helt og holdent til oss selv."
- "At mennesker som du ikke vet hvem er, vet mye om deg, er skadelig for din følelse av trygghet."
- "Hvis alt som kan vites om oss kan være kjent for enhver, vil forskjellen på en kjæreste, en offentlig tjenestemann og en du treffer i butikken, viskes ut."

For meg som kjenner deler av homohistorien er påpekningene ekstra kraftfulle. I tidligere tider var homofili forbudt og sett ned på. Folk ville ikke turt å ta kontakt med hverandre hvis de ikke kunne føle seg trygge på at det ikke kom ut. I dag er forbudet opphevet, men i en del miljøer er det fortsatt tabubelagt. Vil en homofil muslim ringe Ungdomstelefonen (for homofile) hvis han vet at folk han ikke kjenner ham kan finne ut av det?

Det påstås ofte at lovlydige mennesker ikke har noe å frykte av DLD. Det er sprøyt. De fleste av oss er flaue over et eller annet vi driver med, selv om det måtte være fullt lovlig. Å gjøre ting vi er flau over - eller redd for reaksjoner på - må vi få lov til, og vi må få lov til å gjøre det usett.

Så påstår politiet at Norge vil bli nedrent av pedofile terrorister hvis vi ikke innfører DLD. Jeg har begrenset tro på at selvmordsbombere vil skygge banen fordi deres mobilsamtaler vil kunne lagres i noen måneder eller at pedofile vil legge feriene til Norge for å få lett tilgang til ofre - fortsatt er det nok andre (og varmere) land som er mer lettvinte å benytte i så måte.

Mer seriøst: politiet vil alltid støtte innføring av nye metoder. I siste instans ender naturligvis diskusjonen opp i om vi er villige til å ofre ethvert privatliv "hvis bare ett barn kan reddes", som tilhengerne av DLD uttrykker det. Ville vi tillate vegg-til-vegg-overvåkning av våre private hjem "hvis bare ett barn kan reddes" av det? Skal vi føle oss som egoister hvis vi svarer nei på slike spørsmål? Eller er det faktisk viktig å bevare den friheten det er å kunne ha et privatliv?

PS: Hvis vi vil redde ett barn, er det for øvrig sannsynligvis både enklere og billigere å gjøre det ved å øke bistanden. Faktisk kan vi gi hele oljefondet til helseprogrammer for barn i u-land og begrunne det elegant med at "redder vi ett barn, er det verdt det".

2 comments:

  1. Vel talt. Dette handler om prinsipper. DLD er meningsløst, det ser man tydelig dersom man overfører til andre områder (snailmail, bilkjøring, lesing av aviser).

    ReplyDelete
  2. Anonymous8:14 AM

    Er helt enig med blogginnlegger, vel talt!

    ReplyDelete