Hvorfor er heterofile menn dårligere studenter?

Universitas har en interessant artikkel som tar utgangspunkt i at heterofile menn i USA får svakere karaktersnitt enn andre menn. Ny forskning viser, ifølge Universitas, at heterofile menn i mindre grad enn homofile menn mener at studiene er viktige.

Dette er interessant. Den store NOVA-rapporten fra en del år tilbake viste jo også at færre heterofile enn homofile var høyt utdannede. Det har blitt spekulert i om dette skyldtes et skeivt utvalg (i betydningen ikke-representativt, ikke i betydningen queer...) Men en alternativ forklaring har hele tiden også vært aktuell: kanskje fører en del homofiles skaptilværelse til at for eksempel uteliv lokker mindre, og at skolearbeidet derfor blir sterkere ivaretatt? Altså: en tilværelse "i skapet", som for mange kan føre til psykiske problemer og så videre, kan også føre til færre "distraksjoner". Eller omvendt: heterofiles tilværelse som ikke-i-skapet gir dem færre problemer på et område, men også flere fristelser i skole- og studietid?

Det blir bare spekulasjoner. Men det ville vært interessant å få andre forslag til forklaringer på hvorfor heterofile mener at studiene er mindre viktige...

(Lurer du på hva bildet har å gjøre i denne artikkelen, får du kikke på Universitasartikkelen en gang til...)

Samfunnstjeneste for 50-åringer?

Professor Rolf Rønning har laget fem scenarioer for å takle eldrebølgen, og et av dem er "Vernepliktscenariet". I det ligger at ungdom skal ha en form for samfunnstjeneste hvor de utfører omsorgstjenester et års tid.

Jeg er jo fascinert av å tenke over bakgrunnen for ulike ordninger i samfunnet, og lurer på hvorfor dette forslaget er utformet slik det er. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå hvorfor militærtjenesten historisk sett har vært for unge gutter - de er unge, spreke, sterke og har som oftest både godt syn og god hørsel og rygg som tåler å ligge i telt. Kort sagt: de var - da militærtjeneste ble oppfunnet - de beste soldatene.

Er det i dag noen grunn til at en slik "samfunnstjeneste" skal utføres av ungdom? Mange ungdommer er ivrige etter å komme i gang med utdannelse, finne ut hva de vil gjøre med livet sitt, mange stifter familier og så videre. Mange er dessuten helt uten erfaring med omsorgsarbeid.

Et alternativ til siviltjeneste for ungdom kunne vært siviltjeneste for 50-åringer (la oss si at den må utføres en gang mellom alderen 45 og 55). Argumenter for: de fleste er da ferdig med eventuell barneoppdragelse, de fleste har en eller annen form for erfaring med omsorgsarbeid, de fleste har vært i arbeid i 20-30 år og kan derfor ha lyst på å gjøre noe annet et år. Mange av de eldre vil sikkert også synes det er enklere å samtale med 50-åringer enn med 18-åringer.

Naturligvis er forslaget helt urealistisk, fordi såpass store deler av velgermassen er under 55 år, og som sådan ville blitt "rammet" av forslaget. Men saklig sett mener jeg det er like naturlig å sende 50-åringene inn på aldershjemmene for å gi ukvalifisert omsorg som å sende 18-åringene dit.

En helt annen ting er at det er prinsipielle motforestillinger mot slik samfunnstjeneste i det hele tatt - fra et liberalt standpunkt er det galt å tvinge mennesker til å bruke et år på noe de ikke selv vil, og fra et markedsøkonomisk synspunkt er det bedre at mennesker gjør det de er flinkest til - så får vi heller utdanne flere sykepleiere og betale dem så godt at de blir i yrket.

Haaland Matlarys dannelsesbegrep - nei takk

Dannelsesutvalgets innstilling er klar, og jeg har lagt den på lesebrettet mitt og skal prøve å få lest den i dag eller i morgen. Jeg håper den er bedre enn Janne Haaland Matlarys hjelpeløse debattinnlegg i Aftenposten i dag.

Hun starter med å påstå at "Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep" og fortsetter med å si om dannelse: "En dannet person har respekt for andre mennesker, noe som vises gjennom tiltaleform, omtenksomhet, interesse for den andre, evne til empati og solidaritet. [...] Nordmenn i dag er ofte uhøflige, er mange utlendingers dom. Nordmenn trenger seg på i stedet for å la folk komme av trikk og buss [...]"

For det første er jeg ikke enig i beskrivelsen. Jeg bruker mye kollektivtransport, og har slett ikke denne opplevelsen. Men det kan naturligvis tenkes at folk i Groruddalen og i Oslo sentrum er mer dannede enn i resten av landet. (For øvrig skulle det vært interessant å høre hvor mange utledninger som er spurt i disse undersøkelsene av norske høflighetsvaner.)

Men viktigere: ut fra beskrivelsen om at dannelse har med "respekt for andre mennesker" å gjøre, er nordmenn på mange områder mer dannede enn vi noen gang har vært - og mer enn de fleste land i verden. For eksempel gjelder det respekten for at mennesker er forskjellige - konkret møter homofile mer respekt enn noen gang før i vår historie. (Riktignok er det fortsatt store problemer, men det går framover.)

Og så: "Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? [...] Om jeg kaller det menneskets "storhet" som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." For en arrogant holdning! Slik jeg leser Haaland Matlary, mener hun at folk som liker popmusikk gjør det fordi de ikke har hørt nok på - eller forstått? - Bach. Men det finnes da også dem som er svært "dannede" i denne banale betydningen av ordet, og har satt seg inn i alt som er av klassisk musikk - men som likevel synes at popmusikk er like verdifullt? Å sammenblande musikksmak med dannelse fører ut i fordummelse.

Sånn fortsetter hun: "Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse." Er dette seriøst ment? Joda, Picassos ungdomsarbeider er "håndverk av ypperste klasse", men det er jo ikke disse som regnes som stor kunst. Picassos storhet består ikke i at han var en god håndverker, men at han utviklet kunsten videre. Er det noe kunsthistorien forteller meg, er det at det som oppfattes som "stor kunst" hele tiden forandrer seg gjennom historien, og at det håndverksmessige har vært en relativt beskjeden del av dette ihvertfall siden 1900.



Jeg er tilhenger av dannelse, men legger noe helt annet i det enn fasttømrede regler for hvilken musikk som er "god nok" og hvilken malerkunst som er håndverksmessig bra nok. Som det framgikk allerede i innledningen, legger jeg mer vekt på det å kunne omgås mennesker på en fornuftig måte, det å kjenne historie og geografi for å forstå samfunnet (og enkeltmenneskene i det), det å kjenne nok naturfag og teknologi til å kunne være med å diskutere teknologiens utfordringer, det å kjenne religioner og andre tankesystemer som preger menneskers liv. Kort sagt: å ha basiskunnskaper innen de fleste kunnskapsområder.

Hvis dannelse skal sterkere inn i høyere utdanning, håper jeg det ikke blir Haaland Matlarys dannelsesbegrep man bygger på...

Kan heterofili kureres?

Det er faktisk en merkedag. Endelig har American Psychological Association (APA) slått fast at homofili ikke kan kureres. Konklusjonen etter en gjennomgang av forskning på området er at "mental health professionals should avoid telling clients that they can change their sexual orientation through therapy or other treatments". Fram til i dag har altså amerikanske psykologer kunnet anbefale å prøve å endre seksuell orientering uten å være i strid med APA-anbefalinger, til tross for at forskning ikke har vist at slik terapi har noen "positiv" effekt og man ikke har grunnlag for å si noe om skadevirkningene.

APA-resolusjonen har ikke undersøkt om heterofili kan kureres.

Samrøre stat/kirke

Aftenpostens Ingunn Økland har en god kommentarartikkel på trykk i dag. Hun skriver blant annet:

"For første gang i historien er kirkevalget lagt til samme tidspunkt som stortingsvalget. Det norske folk skal stemme på landets politiske og religiøse ledelse samtidig. Så langt det har latt seg gjøre, er valgene lagt til samme adresse. [...] den vanlige velger må få inntrykk av at båndene mellom stat og kirke er styrket, ikke svekket."

Jeg er hjertelig enig i at dette er veldig problematisk prinsippielt sett. Hvordan har noe slikt fått gjennomslag?

Økland er inne på svarene. For de andre tros- og livssynssamfunnene er dette en anledning til endelig å få ryddet opp i kirkas medlemsregister, slik at de får en større del av kaka. For veldig mange "menige medlemmer" er det ønskelig at kirka beveger seg vekk fra de mest konservative standpunkter, og en større valgdeltakelse sannsynligvis bidra til. Og for de som uansett ville ha stemt selv om valget hadde foregått i forbindelse med kirkekaffen, er det veldig vanskelig å argumentere mot å tilrettelegge for at flest mulig skal kunne stemme. Gulrota fra staten om mer selvstendighet hvis stemmetallene øker, spiller også inn.

Slik har mange hatt ulike grunner for å svelge samrørekamelen - uten at jeg har sett mange som har argumentert heftig for at det er naturlig at et trossamfunn har valg på samme dag som Stortinget har.

Personlig mener jeg at kirka burde ordnet opp i medlemslistene for lenge siden (uavhengig av om de fikk ekstrabevilgninger) og at kirka burde fått sin frihet fra staten for lenge siden. Og at Stortingsvalget ikke burde blandes sammen med religiøse valg.

Livets små spørsmål

Det er mangt som er rart her i verden. Og jeg har alltid sans for det når folk pirker borti og stiller spørsmål med selvfølgelige ting.

I Aftenposten har Rannveig Svendby et innlegg om sko - og spør hvorfor kvinner går med sko som påfører dem fotskader, mens menn går i behagelige sko.

Naturligvis finnes forklaringer. Det er en sosial konvensjon - det har med hva som anses som "vakkert" å gjøre. Det er altså også redsel for å skille seg ut.

Det er interessant å tenke over hvor mye av det vi gjør som egentlig er styrt av sosiale konvensjoner, og at vi lar oss styre inn i trange rammer i større grad enn vi kanskje liker å tenke på.

(For full disclosure: jeg kjenner Rannveig Svendby fra arbeidet med LLHs lærebokpris.)

Sommerferien i Taipei

Denne uka har det vært uvær i Taipei som til og med har nådd nyhetssendingene i Norge. Det var mer rolig vær når jeg var i Taipei i tre uker i sommer - stort sett sol og temperaturer rundt midten av 30-tallet.

Som vanlig har jeg blogget litt i min engelskspråklige blogg, og nøyer meg med å oppsummere her:

Jeg skrev et innlegg om Taipei Fine Arts Museum og et annet om søppeltømmingen i Taipei (!) Og så var jeg en dag i Taipei Zoo, som visstnok er et av de beste i Asia - ifølge en kommentator på den engelske bloggen min. Det er visst et av sju i hele verden som har både panda og koalabjørn... Her er noen bilder fra dyrehagen:

Hva skal være lov?

Det er godt at Sosialistisk Ungdom er aktiv i spaltene rundt omkring for å minne meg på hvorfor jeg ikke stemmer på sosialistiske partier.

I Rogaland har en FrP-representant tatt til orde for å oppheve forbudet mot sexkjøp. Stavanger Sosialistisk Ungdom svarer, ifølge Aftenbladet med spørsmålet "Mener Frp det er en menneskerett å kjøpe sex?"

Riktignok fortsetter SU med noen påstander om at sexkjøpforbudet har gjort situasjonen bedre for de prostituerte, motsatt FrPs (og de prostituertes) påstand. Men det er dette første spørsmålet jeg henger meg opp i her.

Kort sagt: Mener Sosialistisk Ungdom at det bare er handlinger som er "menneskerett" som skal være lov her i landet? Da får vi lov til å spise, sove, ha familie, drive med religion og ytre oss. Vi får oppdra våre egne barn. Men får vi gå på kino? Lese bøker? Det er uvisst.

Naturligvis drar jeg det ut i parodien, men grunnholdningen er der. Diskuterer man butikkenes åpningstider, spør sosialistene "Må man virkelig handle på lørdager etter klokka 18?" (tilfeldig valgt tidspunkt). "MÅ man virkelig drikke øl etter klokka 02 om natta?" "MÅ vi virkelig ha politisk reklame på TV også?"

Man får en følelse av at ting ikke skal være tillatt hvis man ikke kan argumentere godt og grundig for at det er absolutt nødvendig at det er tillatt. Det er den helt motsatte grunnholdningen av det et liberalistisk innstilt menneske vil ha. Liberalister vil si at "default-verdien" er "tillatt". Skal man forby noe, skal man ha skikkelig gode grunner for det. (Et sosialliberalt parti som Venstre vil naturligvis forby en masse ting som skader andre mennesker, for eksempel, men ikke uten gode begrunnelser.)

Å diskutere om sexkjøp er en menneskerett er en avsporing når man holdt på å diskutere om det bør være forbudt. Poenget er om et forbud mot sexkjøp tjener noen hensikt. Her har vel Venstre vært skeptiske - og dessuten vært veldig opptatt av at man - når man først vedtok forbud - burde ha en hel liste med tiltak klar for de som mistet levebrødet sitt. Venstre hadde nemlig ingen illusjoner om at arbeidsledige prostituerte uten videre kunne gå på RIMI og få jobb i kassa der den dagen sexkjøp ble forbudt.

Men som grunnprinsipp: mange ting som slett ikke er en "menneskerett" bør likevel være tillatt...

Fattigdommen avskaffet?

NHOs Baard Meidell Johannesen kommenterer regjeringspartienes Cafe Sara-manifest, og leter etter fattigdommen blant de sju punktene. Han skriver:

Alle husker vel diskusjonen fra Soria Moria om det var fattigdom eller fattigdommen som skulle avskaffes. Siden de fattige ikke har fått plass blant de sju denne gangen, får vi anta at det var fattigdommen, og at den nå er avskaffet.

Han kommenterer for øvrig også at det eneste tiltaket for skolen som nevnes, er å ikke privatisere den.

Det ser ut som at den bloggen kan bli artig å følge framover.

Kvinner til kjøkkenbenken?

Det er spennende å lese leserbrevspaltene i avisene - det er mange meninger der som jeg ikke støter på i daglige samtaler rundt lunsjbordet...

I Akers avis 7. august har Kjell Weihe et innlegg hvor han kritiserer SV for at barnehagebarn i Oslo har fått barnehageplass på motsatt side av byen. (At SV neppe har noen vesentlig del av ansvaret for akkurat det, er ikke så nøye.) Så slår han til:

"Jeg vil ikke unnlate å gjøre oppmerksom på det faktum at det er kvinnene som har ansvaret for at barnas beste ikke lenger settes først. Da kvinnene begynte å arbeide ute i samfunnet startet utglidningen. Jeg sier ikke at det at kvinner går ut i jobb er negativt i seg selv, men at de gjør det på bekostning av sine barn, det er og blir negativt - og kan sammenliknes med barnemishandling."

Og jeg ber en liten bønn til enhver gud som måtte høre etter (og som jeg antar er Venstresympatisør) om at hun skal få Weihe til å melde seg inn i et parti og begynne å skrive innlegg på vegne av dette partiet. Hvilket som helst parti, bare ikke Venstre...

Homoaldershjem i Norge?

"Sverige får homoaldershjem" melder LLH. Noe å tenke på for Norge også?

Jeg hører naturligvis allerede reaksjonene. Er ikke homofile og lesbiske som alle andre? Hvorfor skal de alltid skille seg ut? De mest fordomsfulle får sikkert også rare bilder i hodet sitt av hva slags fritidstilbud et slikt aldershjem skal ha.

En sentral bakgrunn er den store homofiendtligheten som har eksistert og delvis fortsatt eksisterer i samfunnet. Holdningene til homofili har heldigvis bedret seg i det norske samfunnet de siste åra, men det var for eksempel først i 1971 at homosexforbudet ble opphevet og først i 2009 at homofile fikk lov til å gifte seg. De som bor på aldershjem har altså levd det meste av livet i et samfunn med store fordommer mot homofile. Da er det ikke så rart at mange fortsatt bærer på fordommene.

Og et sentralt element i ordet "homoaldershjem" er ordet "hjem". Et aldershjem er et sted man flytter til for å bo der. For en homofil som har levd store deler av livet i et homonegativt samfunn, men som de siste par tiårene har opplevd å kunne være åpen om hvem man er, er det ikke særlig forlokkende å skulle flytte sammen med en gjeng mennesker med tildels store fordommer. Vil det innebære at man må inn i skapet igjen? At man ikke kan fortelle om sitt liv sammen med sin kjære når andre gjør det?

Mantraet fra homobevegelsen er naturligvis at man bør være åpen der man er, og at samfunnet vil endre seg gradvis. For akkurat denne gruppa tror jeg imidlertid at det vil være urimelig å kreve at de skal gå i bresjen nok en gang.

Homoaldershjem vil ikke være noen langsiktig løsning. Om førti år bør homoaldershjem være unødvendige. Og homoaldershjem er heller ikke for alle. Hvis Kim Friele flytter på aldershjem vil hun neppe la seg dytte inn i skapet men isteden oppdra sine nye samboere. Kanskje er det ganske få som vil oppleve tilværelsen på et homoaldershjem som mye friere og mer tolerant enn et annet aldershjem. Men de kan være mange nok til at det er plass til et homoaldershjem i Norge.

I det minste blir det spennende å følge erfaringene fra Sverige.

Morsomme sitater 36

"Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer." (Bibelen, Ordtakene 31,6)

"Mange drømmer om et evig liv enda de ikke vet hva de skal ta seg til hvis det regner en søndag." (Susan Ertz)

"Uten motgang ville han aldri kommet så kort." (Nils-Fredrik Nielsen)

Jeg vurderer Kristelig Folkeparti

Som nevnt tidligere skal jeg i en serie innlegg vurdere de ulike partiene innenfor fem sentrale områder. I dag: Kristelig Folkeparti.

Klima
KrF skriver i sitt partiprogram at ”Norge må innen 2020 slippe ut mindre enn 35 millioner tonn CO2-ekvivalenter, og kutte utslippene med 30 prosent i forhold til 1990-nivå.” De vil blant annet ”vri skattesystemet i en grønn retning, slik at det lønner seg å være miljøvennlig”. De har en del eksempler på tiltak, som økt el-avgift og økt CO2-avgift. Og de sier heldigvis at ”Det må [derfor] opprettes petroleumsfrie soner i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen, Mørebankene og kystnære områder i Skagerak. Petroleumsfrie soner bør også vurderes opprettet i spesielt sårbare og kystnære deler av Barentshavet.”

Klimascore: 24/25

Internasjonal solidaritet
KrF ”vil at utviklingslandene må få forbedret sin internasjonale markedsadgang” og sier ”at støtteordningene til landbruket skal innrettes slik at de ikke hindrer handel med fattige land”. Dette kan vel imidlertid ikke tolkes som noe signal om noen reduksjon. KrF vil ”øke bistanden til 1,4 prosent av BNI innen 2013” – det er veldig bra! Partiprogrammets avsnitt om innvandring starter med setningen ”Norge må gjøre mer for å gi mennesker som trenger det beskyttelse”, og de nevner konkret for eksempel at ”Det må bli lettere å få oppholdstillatelse for barn som har levd lenge i Norge.” KrF er mot norsk EU-medlemsskap.

Int. solidaritetsscore: 18/23

Holdninger til homofile
KrF er det eneste av de store partiene som vil fjerne den felles ekteskapsloven: KrF vil ”arbeide for å sikre flertall for å endre den vedtatte ekteskapsloven, slik at den gamle lovens definisjon av ekteskap som en ordning mellom mann og kvinne gjenopprettes.” Homofile nevnes i generelle vendinger som ”Menneskeverdet kan ikke graderes ut fra alder, kjønn, etnisitet, legning eller funksjonsevne, og det betyr at alle mennesker har krav på de samme rettighetene, mulighetene og det samme rettsvernet.”

Homopolitikkscore: 0/20

Skolepolitikk
KrF vil ”ha et spesielt fokus på elever som av ulike grunner sliter i skolen”. ”KrF vil ha mer fokus på praktisk arbeid og praksisrettet teori og tilføring av ressurser for å kunne møte utfordringene.” De vil ha økt foreldresamarbeid, økt innsats mot mobbing og mer kunnskap. KrF ”prioriterer innhold og lærertetthet fremfor økt timetall”. ”KrF å innføre en mentorordning det første året en lærer er ute i arbeid.”

Jeg setter pris på vekten på de teorisvake (selv om jeg misliker bruken av ordet ”fokus” hele tida…) KrF er tydelige på hva de ikke prioriterer, og det er litt sjelden i partiprogrammer. Alt i alt en helt grei skolepolitikk.

Skolepolitikkscore: 13/15


Grunnleggende ideologi
”KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi.” Som alle andre partier er også KrF et ”verdiparti”, men deres verdier blir i en del saker preget av en tolkning av det kristne verdigrunnlaget som gjør at de kommer på kollisjonskurs med mine liberale verdier. På den annen side gir deres verdier seg utslag i, for å sitere dem, ”radikal omsorg for våre medmennesker og en rettferdig forvaltning av verdens ressurser.”

Grunnleggende ideologiscore: 8/17

Totalscore: 63/100

Toppliste så langt:
1. Arbeiderpartiet 71 %
2. Kristelig Folkeparti 63 %
3. Høyre 50 %
4. Fremskrittspartiet 27 %

Ta bokdelingsdebatten!

Vanlig rutine: jeg kjøper ei bok, leser den og setter den i bokhylla. Der blir den stående i årevis, inntil jeg flytter eller må rydde plass til nye bøker. Da havner boka i ei eske i en bod.

Dette er standard for de fleste bøkene jeg kjøper. Unntakene er de bøkene som havner i bokhylla uten at jeg har tid til å lese dem og de (ytterst få) bøkene som jeg leser flere ganger.

Løsningen er bokdeling, eller bookcrossing som det er blitt hetende. I dette systemet slippes bøkene fri etter at du har lest dem, slik at de kan få oppleve nye lesere, rett og slett ved å legge den fra deg i det offentlige rom. Via nettstedet bookcrossing.com kan man følge boka videre.

Jeg har liksom ikke kommet i gang med å slippe fri bøker i stor stil. Men samtidig merker jeg at jeg ideologisk sett ser på meg selv mer som en bokleser enn som en boksamler, så det burde vært mulig å gi slipp på bøkene...

Hva med deg, kjære leser? Er du klar for å gi bøkene dine en sjanse til å finne en ny leser?

Endelig sannhetens øyeblikk

Farsen om kirkens medlemsregister fortsetter. Helt siden den vanvittige ideen om å opprette registeret ved å ta utgangspunkt i folkeregisteret og fjerne de man visste ikke var medlemmer, har titusener av nordmenn vært "medlemmer" mot sin vilje. Organisasjoner som Human-Etisk Forbund måtte senere bidra med sitt medlemsregister for å få luket vekk en del som definitivt ikke skulle ha vært med.

Nå får endelig alle ikke-medlemmer som er med i registeret beskjed om det, i forbindelse om at det sendes ut valgkort knyttet til menighetsrådsvalg til alle som er registrert. Og det fører til reaksjoner: "Kirken nedringt av rasende ikke-medlemmer" er en overskrift i VG.

"Mange blir så provoserte over at de står oppført som medlemmer at de kaster seg på tråden til næreste prostikontor, og gir personen i andre enden det glatte lag", skriver VG. Det blir naturligvis å rette baker for smed. Men det er naturlig at man blir provosert over at et livssynssamfunn har tatt seg den frihet å jukseinnmelde folk som ikke vil ha noe med det å gjøre.

Avdelingsdirektør Ole Inge Bekkelund i Kirkerådet sier at "Mange tror at kirken får større økonomisk støtte som følge av at folk står feiloppførte. Dette er en myte vi prøver å avlive." Det er sikkert ikke så lett - for det er ikke helt feil. Riktignok får kirka en sum over statsbudsjettet som ikke avhenger av medlemstallet, men de andre organisasjonene (som Human-Etisk Forbund) får støtte pr medlem som tilsvarer den støtta kirka får pr medlem. Altså får HEF mindre penger jo flere "medlemmer" kirka har. Etter hvert som medlemsrotet ryddes opp i, må det enten bevilges mer penger totalt eller kirka må få mindre.

Det skal bli spennende å se hvor mange rettelser som kommer nå. HEF antyder at 100.000 nordmenn kan være feilaktig oppført i kirkas medlemsregister. Selv om dette er riktig, vil neppe alle forstå at dette valgkortet de får innebærer at de må gjøre noe aktivt for å bli strøket fra rullene - mange vil sikkert bare kaste det fordi det ikke angår dem. Men at det kan bli flere strykninger enn de 5.000 Kirkerådet tipper på, skal vi ikke se bort fra.

Statsstøtte også til rasister

Regjeringens Forslag til endringer i "forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner har vakt reaksjoner.

Regjeringen snudde jo nylig og bestemte at organisasjoner som diskriminerer homofile, skal få statsstøtte. Nå skal også organisasjoner som diskriminerer på grunnlag av kjønn få støtte. Men det stopper ikke der. I høringsbrevet heter det "Departementets forslag innebærer at adgangen til forskjellsbehandling skal gjelde generelt i forhold til alle likebehandlingsgrunnlagene i forskriften § 2 c). Dette betyr at adgangen til å forskjellsbehandle ikke er begrenset til å gjelde kjønn og seksuell orientering."

Likebehandlingsgrunnlagene i §2c er "kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering". Det er altså nå åpnet for støtte til organisasjoner som diskriminerer på grunnlag av etnisitet og nedsatt funksjonsevne (!), bare man klarer å framskaffe et religiøst grunnlag for å gjøre det.

Noe sier meg at disse reglene ikke vil overleve det første konkrete eksemplet på en barne- og ungdomsorganisasjon som (av religiøse årsaker, naturligvis) nekter å ha rullestolbrukere som medlemmer...

Har du snakket i dag?

Vårt Land skriver om et kuriøst utspill fra den katolske kirkens overhode i England, erkebiskop Vincent Nichols av Wales. Han tror at "de elektroniske mediene [(som tekstmeldinger og e-post)] gjør at unge mister evnen til å lese kroppsspråk, og at komunikasjonen blir «avhumanisert»".

Den logiske bristen ligger i å tro at mer bruk av tekstmeldinger og e-post fører til vesentlig mindre "tradisjonell" kommunikasjon. Det er ikke nødvendigvis slik. Kanskje fyller vi bare "ledige stunder" med å holde kontakten med hverandre?

Førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, Anders Fagerjord, minner oss om at Nichols' mediepanikk ikke er spesielt nyskapende: "Sokrates var bekymret for at vi skulle miste hukommelsen når skrivekunsten kom".

Det er godt at Vårt Land finner noen nøkterne stemmer for å få panikken ned på jorda.

Ekteskapslovdiskusjonen fortsetter...

Diskusjonen om felles ekteskapslov har pågått en stund i Norge, men den har roet seg etter vedtaket i Stortinget.

Nå har turen kommet til Albania. Ifølge Reuters planlegger regjeringen å tillate homofile å gifte seg.

Skulle jeg ha gjettet hvilket land som ville bli det neste med felles ekteskapslov, ville neppe Albania vært det første jeg kom på. Forslaget ventes for øvrig også å møte motstand - men bare det at det foreslås er et tegn på framgang.

...og dermed er det en del andre land i Europa som bør få ut fingeren...

Blogging og livet for øvrig

Jeg har blogget i flere år nå, og begynner å bli merke at bloggingen påvirker meg i andre situasjoner. Et par eksempler:

Jeg leser aviser annerledes enn før. Jeg vil ikke akkurat si at jeg leste ukritisk tidligere, men hvis jeg leste noe som jeg mente var noe stort tull, ville jeg nok lett riste litt på hodet, nevne noen ord til de som måtte være i nærheten og så bla videre. Nå merker jeg at jeg ikke slipper det så lett. Leser jeg noe som jeg synes er tullete, tenker jeg nesten umiddelbart på om jeg kan argumentere for at det er tullete, og eventuelt om jeg kan skrive det på en slik måte at andre forstår hva jeg mener. Jeg kobler rett og slett inn ”bloggemodus”, og dette gjør at jeg tenker litt mer over saken enn før. Og mens jeg skriver, merker jeg at jeg til dels forutser hva slags kommentarer som vil komme på det jeg skriver, og prøver å ta hensyn til disse.

Det gjelder riktignok ikke kun saker som er ”tullete”. Det kan også være andre saker hvor jeg assosierer litt, og så – istedenfor å la assosiasjonen fly sin vei – blogger om.

Dette at jeg ikke ”slipper” sakene så lett som før, fører også til videre engasjement. Denne uka har jeg to ganger sendt mail til journalister for å følge opp ting de har skrevet. Det ville jeg neppe ha gjort før bloggingen.

Bloggingen gir meg dessuten trening i å formulere meningene mine. Jeg har alltid vært et skrivende menneske, men jeg pleide vel ikke å skrive notater basert på mine egne meninger flere ganger om dagen. Dette gikk for alvor opp for meg sist jeg ble intervjuet av en avis. Siden jeg på forhånd hadde blogget om temaet, sto det veldig klart for meg hva som var hovedpoenget jeg ville ha fram, og jeg la merke til at jeg kom med formuleringer i intervjuet som jeg tidligere hadde brukt i bloggen. Hele intervjusituasjonen føltes rett og slett tryggere for meg enn tidligere intervjusituasjoner.

Naturligvis vil de fleste som blogger om politiske spørsmål egentlig aller helst ”redde verden”. Men i påvente av at bloggen min redder verden, kan jeg glede meg over at den har positive virkninger for meg selv…

Å gråte over fellesrom

Debattspaltene i Aftenposten skal ikke beskyldes for kun å inneholde mainstream-meninger. I dag trykker de et innlegg fra Arild Brock, som er med på bloggen/nettstedet maskulinist.no. Han forteller at han nesten gråter når han leser at Forsvaret har gjort eksperimenter med å innkvartere menn og kvinner på samme rom. Hvorfor?

"Felles soverom ser jeg som et nytt bidrag til avkjønning av menneskene i likestillingens navn. Den rene "kjønnsmishandling" finner sted, på linje med barnemishandling, mener jeg." og lenger ned: "Om vi ikke ser hverandre som kjønnsvesener, tapes mye bare på det. [...] I stedet for å se hverandre som kjønn, gis menn og kvinner ordre om å ignorere hverandre."

I en del tilfeller gir det å ha kjennskap til homoseksualitet et nyttig sammenlikningsgrunnlag, og det skal jeg prøve å benytte meg av her: Menn har delt rom i hundrevis av år, i tillegg til å dele dusjer og garderober i skolen, i idretten og så videre. Har dette ført til at menn aldri ser på hverandre som "kjønnsvesener"? Nei, det har det ikke. Men homofile menn har gjennom dette fått trening i å omgås menn, også i tette situasjoner, og dermed fått de sosiale ferdighetene som gjør at de ikke ser på menn utelukkende som kjønn. Homofile menn føler seg nok ikke "avkjønnet" av å bo på rom med andre menn, men vet utmerket godt at det å bo på samme rom ikke automatisk medfører sex.

I Forsvaret har man altså hatt store problemer med heteroseksuell trakassering - kvinnelige soldater er blitt seksuelt trakassert av mannlige kolleger. I et forsøk har man hatt gode erfaringer med å ikke ha kjønnssegregering - både menn og kvinner sier at de blir bedre kjent med hverandre. De ser hverandre tydeligvis ikke lenger utelukkende som kjønn, men også som medmennesker som de må omgås på fornuftig vis.

Min konklusjon er at kjønnssegregerte rom ser ut til å bidra til at man ser hverandre utelukkende som kjønn. Dersom det er det man ønsker, bør man innføre enerom, slik at også homofile menn vil utvikle et slikt menneskesyn...

(For øvrig tar jeg avstand fra å likestille det at voksne mennesker deler rom med noen av motsatt kjønn, med barnemishandling.)