Fortsatt stolt og homo

I Dagbladet skriver Tone Hellesund et innlegg under tittelen "De heterofiles «toleranse»". Det er interessant. Det er også et innlegg fra den ene siden i en debatt som vi nok ikke blir ferdig med på lenge.

Hellesund skriver om "den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet" og at "den rådende identitetsfortellingen fokuserer på heteroseksualitet og homoseksualitet som diamentrale motsetninger, på kategorier som er gjensidig utelukkende og som lett kan skilles fra hverandre. Den fokuserer på at seksualitet og særlig homoseksualitet er en essensiell sannhet om en person og den viktigste sannheten om en person."

Jeg tror jeg må bruke meg selv som case i dette innlegget for å se hvordan det hun skriver passer med min virkelighet. Jeg kjenner meg igjen i deler av dette, for for meg er homoseksualitet en veldig viktig del av min identitet. Dette er ikke fordi seksualitet i seg selv er avgjørende viktig, men fordi det er blitt gjort avgjørende viktig av samfunnet rundt meg. At jeg ikke snakket med noen om hvem jeg forelsket meg i før jeg var cirka 25, er en konsekvens av hvordan samfunnet var (og delvis er). Identiteten bygger man gjennom livet, og erfaringene i ungdommen var viktige for oppbyggingen av min identitet. Så for meg er det ikke seksualitet i seg selv, men erfaringene med min seksuelle legning/orienterings møte med samfunnet som var identitetsbyggende.

For meg er altså ikke min seksuelle legning "den viktigste sannheten" om meg, men historien om hvordan den seksuelle legningen har påvirket mitt liv er en viktig del av sannheten.

Dette anerkjenner også Hellesund i sitt innlegg. Hun skriver imidlertid at "Unge personer må få møte fortellinger om at det finnes gode muligheter for kjærlighet, liv og livsutfoldelse uavhengig av hvilket kjønn de orienterer seg mot. De må også få møte fortellinger der nettopp hvilket kjønn en orienterer seg mot, blir fremstilt som en saksopplysning, ikke som en sannhet og som grunnlag for fundamental forskjell." Dette er jeg naturligvis helt enig i, det har vært en viktig del av homobevegelsens innretning i mange år, og det er i ferd med å trenge inn selv i lærebøkene i grunnskolen.

Det er imidlertid et avsnitt som får meg til å falle helt av. Hun skriver: "Når vi snakker om «stolt og homo» holder vi også fast i skammen. Det er skammen som gir stoltheten mening." Dette er en feilslutning. Når jeg er "stolt og homo" er det ikke en appell, det er et faktum. Jeg er faktisk stolt av å ha stått oppreist gjennom det trykket samfunnet har hatt og komme ut på den andre siden. Det er ikke skammen som gir stoltheten mening, men en erkjennelse av at det krever en viss styrke å gå inn i kampen mot samfunnets heteronormativitet. (Det er en feilslutning at en bevissthet om at samfunnet har hatt negative holdninger til homofili nødvendigvis gir egen skam.)

Hellesund har mange gode poenger og mye av det hun tar til orde for finner man godt representert i homodebatten. Imidlertid må man ha stor respekt for at den enkeltes livshistorie påvirker hvordan man snakker om seg selv. Å gå helt bort fra "heterofili" og "homofili" som begreper blir for enkelt - det er nok fortsatt mange som finner styrke nettopp i å finne denne kategorien. Her, som på de fleste områder, er mangfold bedre enn enfold. Et rikt utvalg begreper er bedre enn å bannlyse noen.

(Men jeg prøver å slutte å bruke "toleranse"-begrepet. Som mange andre også har påpekt: når var siste gang du tok det som et kompliment at noen "tolererte" deg?)