Dialog eller "freakshow"?

I dag har Abid Raja arrangert et nytt dialogmøte. Denne gang et dialogmøte om imamenes samfunnsansvar. Personlig synes jeg i utgangspunktet at det er fornuftig å dra imamene inn i det offentlige rom og oppmuntre til debatt. Men ønsket om debatt skal naturligvis ikke gli over i passivitet - når man går inn i en dialog gjør man det naturligvis med sine egne standpunkter som bakteppe.

Nå hadde jeg ikke selv overskudd til å gå på dette dialogmøtet, så jeg skal ikke mene så mye om det. Det gjør derimot tilsynelatende Håkon Haugli fra Arbeiderpartiet (som jeg for øvrig til tider har stor sans for).

På twitter kan vi følge følgende diskusjon:
Håkon Haugli: "Reell dialog eller konstruerte konfrontasjoner til ære for media? Abid Rajas dialogmøte om "imamenes samfunnsansvar" er i gang."
Andreas Halse: "@HakonHaugli er du der?"
Håkon Haugli: "@andhalse Nei, freakshow har jeg liten sans for."

Litt senere skriver Håkon Haugli til Trine Skei Grande:
"@Trinesg Jeg forstår Abid Raja underveis i møtet påsto at jeg har kalt dialog med muslimske ledere for "freakshow". Har han det fra deg?"

Dette synes jeg er interessant av flere grunner. Det viktigste er naturligvis diskusjonen om hva som er tjenlige redskaper for å få til en god dialog. Abid Raja prøver ut en form som ikke har vært så veldig vanlig. Mange har stor sans for dette, ikke minst fordi norsk debatt desperat trenger noe annet enn at den ene siden vil kaste alle utlendingene ut og den andre benekter at det finnes problemer. Raja har fått såpass stor støtte for dette at han utvilsomt blir oppfattet som en trussel av folk i enkelte andre partier.

Et annet interessant moment er hvor offentlig Twitter kan anses å være. Rent praktisk fungerer twitter omtrent som å slå opp en (liten) plakat på en offentlig vegg - hvem som helst kan lese det du skriver, selv om du skulle starte meldingen med et navn. Så har man naturligvis den lille forskjellen at alle i hele verden kan lese det uten rent fysisk å måtte bevege seg til veggen.

Sannsynligvis vil det ta politikerne en periode å venne seg til at twitring - som kan virke så personlig - må gjøres med samme forsiktighet som samtaler med journalister. Hauglis bruk av ordet "freakshow" er et tegn på at denne perioden ikke er over...

Det er forresten første gang jeg har hørt om, i norsk offentlig debatt, at en person har kommentert en debatt han ikke har vært på, og at denne kommentaren har blitt referert til i den samme debatten. Hva vil dette få å si for slike debatter i framtida?

(Jeg tar det for gitt at ordet "freakshow" ikke var gjennomtenkt, og er overbevist om at Haugli ikke mener at noen av deltakerne bør karakteriseres som "freaks".)

(Og så må jeg naturligvis ta forbehold om at mitt utdrag fra dagens twitring kan være misvisende. Heldigvis er twitter åpent for alle, så det kan sjekkes hvem som har sagt hva og i hvilken rekkefølge.)

(Oppdatering: nå skriver VG og Dagbladet om Abdul Mohammad Raufs uttalelser i møtet. Referatene tyder vel forsåvidt på at møtet for hans del fungerte slik offentlighet ofte gjør - man framstår ikke i særlig positivt lys når man blir stilt enkle, klare spørsmål og velger å komme med uklare svar...)