Jeg forsto naturligvis at teaterstykket måtte være litt annerledes enn filmen. Jeg trodde imidlertid at det ville være enda mer likt enn det det var. Et par låter er med i stykket men ikke i filmen, og noen ting er flyttet litt på. For eksempel synger Harrys sang (”Our Last Summer” – som for øvrig er min favorittlåt) til (og sammen med) Donna i teaterstykket, mens det i filmen er flyttet ut på båten og synges til og med Sophie. Filmen er litt mer elegant enn stykket i behandlingen av den homofile karakteren. Men for øvrig var det mer interessant enn skuffende at ting var ulike.
Jeg var spent på hvordan det skulle være å høre låtene på norsk. Jeg synes det fungerte riktig bra – og til tross for at jeg brukbare engelskkunnskaper kommer nok tekstene nærmere når jeg hører dem på norsk. Og låtene er uansett til å kjenne igjen… Imidlertid var noen av oversettelsene litt mangelfulle – ”Money, money, money” var for eksempel oversatt til ”Money, money, money”…
Tekstene var også norskifisert på andre måter. Jeg kan ikke huske å ha hørt nevnt verken Stjørdal’n eller Vømmøl i de engelske tekstene. Det var riktig morsomt. Paul Ottar Haga var trønderen og et høydepunkt.
Jeg var generelt godt fornøyd med de fleste av skuespillerne. Espen Grjotheim som Sophies tilkommende var kjekk og sang godt og Heidi Gjermundsen Broch som Donna var jeg også godt fornøyd med.
Siden jeg forrige uke så Les Miserables på Oslo Nye, er det vanskelig å unngå å sammenlikne. Jeg var veldig godt fornøyd med Les Miserables, men Mamma Mia! nøt godt av en større scene, flere skuespillere, bedre lydkvalitet og enda bedre musikk. Og i motsetning til Les Miserables, var alle skuespillerne her sterke sangere.
Det skal veldig godt gjøres å unngå å komme i godt humør av denne oppsetningen.
(Ifølge VG skal stykket gå fram til 31. oktober, og kanskje helt ut året, om enn med ei pause i sommerferien.)
Posts
No comments:
Post a Comment