Å forsvinne, Vinje

Finn-Erik Vinje blander seg i Aftenposten i dag inn i en interessant diskusjon - nemlig om Torstein Bugge Høverstads oversettelse av Harry Potter.

Aftenpostenanmelder Kaja Korsvold kritiserte setningen "Han prøvde å forsvinne hele gryten" fordi "forsvinne" på norsk er et intransitivt verb. Vinje skriver: "Spørsmålet er så om Høverstads suverene omgang med det intransitive verbet "forsvinne" ivaretar en uttrykksverdi som ikke rommes i det normalspråklige "Han prøvde å få gryten til å forsvinne"."

Mitt svar er ja. I Vinjes forslag høres det nærmest ut som om det er gryta som er den aktive, mens den i Høverstads setning er helt passiv. Altså: vedkommende prøver ikke å få gryta til å gjøre noe, men han prøver å gjøre noe med gryta. Det blir kanskje enda tydeligere hvis vedkommende faktisk får det til: "Han forsvant gryta" høres mer korrekt ut enn "Han fikk gryta til å forsvinne". Da snakker jeg naturligvis ikke om grammatisk korrekthet, men om indre logikk i et magisk univers - et univers hvor de talentfulle altså bare kan veive med tryllestaven sin for å fjerne ting fra virkeligheten.

Det er et filosofisk spørsmål hvordan norsk språk ville ha vært hvis vi hadde hatt evnen til trolldom, slik som i Harry Potter-universet. Kanskje ville "forsvinne" da vært transitivt verb? Uansett, Høverstad har rett i at en hel del av moroa med å lese Harry Potter er den leken med språket som foregår - altså at språket selv blir tatt med i det fantastiske.

Det er tegn på litt manglende lekenhet at Korsvold og Vinje henger seg opp i det de mener er én ukorrekt setning i slik morsom og sprudlende litteratur.