Kunnskap = ulykke?

Et litt filosofisk spørsmål i dag: er kunnskap det samme som ulykke?

Det skulle man av og til tro når man diskuterer norsk skole - og i særdeleshet resultatene av de internasjonale undersøkelsene som TIMSS og PISA. Forsøk på å si at det er begredelig at norske elever har så lite kunnskap innen lesing, matematikk og naturfag, møtes med påstander om at det er viktigere at elevene blir lykkelige, veltilpassede mennesker med kompetanse på andre områder.

Nå har det seg selv at man ikke blir lykkeligere av å ha mindre kunnskap. Snarere er det en glede å lære ting. Det innholdet vi har lagt inn i skolen, er ikke lagt der for å plage noen, men fordi vi (samfunnet) mener at det er sentrale komponenter for å leve gode liv.

Noen har til og med gått så langt at de har koblet Finlands gode PISA-resultater med skolemassakrene der. Da misforstår de to ting. For det første må det mer enn en eller to hendelser til for å danne et mønster. For det andre: det er nok ikke slik at disse elevene ble så bitre fordi de lærte å lese.

Min mening er altså at det er viktig for barn å lære å lese og skrive, håndtere matematikk og naturfag - og en masse andre ting. Dette er da også gitt stor plass og prioritet i norsk skole. Da er det trist at norsk skole lykkes så dårlig i å gi elevene denne kunnskapen. Og hva verre er: mange av dem som ikke får del i denne kunnskapen, får nok i stedet dårlig selvtillit.

Dessverre er det heller ikke slik at norsk skole er så fryktelig god på andre områder at det oppveier for de dårlige resultatene i noen sentrale fag. For eksempel er norsk skole dårlig til å utjevne sosiale forskjeller, og norske elever er mye plaget av støy og bråk.

Og hvem har skylda for "elendigheten"? Politikerne, først og fremst. Det er politikerne - gjennom de siste 50 år - som har bestemt at elever skal lære matematikk av lærere som ikke selv har noen utdanning i faget, at lærerutdanningen skal kvalifisere for alle trinn i grunnskolen, slik at lærerne blir halvgode på mye men ikke spesialister på noenting.

TIMSS og PISA er viktige for å peke på noen ting som vi ikke får til, og som vi absolutt burde klare med de ressursene vi har. Svaret er naturligvis ikke å kopiere Taiwan eller Hong Kong (det er for eksempel neppe slik at norske elever blir bedre i matematikk hvis undervisningen gis på kinesisk...) men å rette opp de åpenbare svakhetene som finnes i dag.

En ting til slutt: å snakke om "norsk skole" er farlig, for mange som leser tenker på sin egen skole og tenker at "slik er det da ikke her". Norsk skole er mye forskjellig - det er store geografiske forskjeller, for eksempel. Norge har flere hundre skoleeiere. PISA viser jo for eksempel at elevene i Osloskolen leser godt. Noen blir overrasket over det, siden det er så mange med annen språkbakgrunn i Osloskolen, men samtidig har Oslo skoler med relativt store lærerstaber, noe som gir mulighet for gode fagmiljøer på den enkelte skole. Igjen er de internasjonale undersøkelsene og de nasjonale prøvene nyttige for å gi kunnskap om mangfoldet.