Treholt og meg

20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Da var jeg nettopp fylt 12 år. Fram til sommeren 1985 (da han ble dømt i lagmannsretten) leste jeg alt jeg kom over om saken. Ikke minst husker jeg de nitidige referatene under rettssaken som hver dag fylte flere sider i VG, og som jeg studerte nøye. Og senere leste jeg naturligvis Treholts Alene, som kom i 1985.

Jeg tror at jeg som 12-åring reagerte instinktivt på den massive forhåndsdømmingen han ble utsatt for, og jo mer jeg leste om saken, jo sikrere ble jeg på at han ikke burde ha vært dømt. Han gjorde mye dumt, og var kanskje også skyldig, men bevisene holdt ikke, slik jeg som 12-13-14-åring så dem.

Jeg tenker av og til tilbake på dette. For meg som lærerutdanner er det et tankekors at denne interessen jeg hadde, aldri kom fram i skoletida. Slik jeg oppfattet det, var ikke lærerne interessert i hva vi elever brant for utenfor skolen. Ellers ville det jo vært enkelt å utnytte slike interesser faglig.

En annen sak jeg var brennende opptatt av var EU-saken. Da jeg gikk i 1. klasse på videregående visste jeg mer om EU enn jeg har gjort før eller senere. Som 16-åring var jeg så heldig at jeg fikk en stiloppgave på en tentamen som handlet om EU. Jeg skrev og skrev og fikk en opplagt sekser. Jeg fant stilen i et skap for ei stund siden, og ble spesielt imponert over all faktakunnskapen jeg satt inne med den gang. (Forsåvidt litt trist at jeg som 36-åring kan lære av noe jeg selv skrev 20 år tidligere...)

Dette blogginnlegget handler altså ikke om at Treholtsaken burde vært gjenopptatt eller at EU er et fint tiltak som Norge burde støtte opp under, men at elever kan ha kjempekunnskaper om begrensede områder - kunnskaper som de bør få komme fram med i skolen. Og ikke minst er det viktig for dem som har interesser på litt mindre akademiske felter enn meg, og som ellers sjelden får briljere.