Blindern Filmklubb/Cinema Neuf 20 år!

I går var jeg på en veldig trivelig markering av 20-årsjubileet til Blindern Filmklubb/Cinema Neuf. Blindern Filmklubb var utrolig viktig for meg gjennom hele studietida, så det vekker mange gode minner når man skal markere et slikt jubileum.

I forkant av middagen var det et lite "miniseminar" hvor noen personer fra filmklubbens brokete historie hadde korte innlegg; om oppstarten, om "gullalderen", om flyttingen til Chateau Neuf og om årene etter. Dette var veldig interessant.

Selv var jeg invitert til å si noen ord om "gullalderen". Det ble en ganske anekdotisk framstilling, som jeg gjengir her:


Innlegg på filmklubbseminar 2. mai 2009

Hvis jeg forsto det rett, ble jeg litt tilfeldig utvalgt til å si noen ord om filmklubbens "gullalder", som vel var rundt 1994 eller noe sånt. Det var den tida folk kom tidlig på filmnatta, fordi de visste at det bare var 600 sitteplasser i Sophus Lie. Høydepunktet på enhver filmnatt var Flåklypa, hvor det var vill jubel i salen, bortsett fra når Rudolf Blodstrupmoen viste seg - da kastet alle tomme ølglass mot lerretet under storstilt buing.

På den tida var jeg kasserer, og husker at selv om jeg prøvde å gå i nattsafen flere ganger i løpet av natta, hendte det at det var over 70.000 kroner i nattsafeposen. Da så jeg meg litt ekstra rundt i nattemørket på vei over Frederikkeplassen.

Filmnatta - og 3-4000 medlemmer på årsbasis - ga oss det økonomiske fundamentet vi trengte for å gjøre morsomme ting. Det viktigste morsomme var å importere filmer fra utlandet, filmer som ikke var tilgjengelige på noen annen måte. På det meste var vi vel oppe i cirka 10 importfilmer i semesteret. Spesielt husker jeg "The wild bunch", som vi betalte tusenvis av kroner for å oppbevare på kontoret noen dager - Universitetet hadde nemlig glemt å fortelle oss at auditoriet skulle pusses opp akkurat da, så visningen måtte avlyses. Og jeg husker at vi hadde vært på Animerte dager og forelsket oss fullstendig i kortfilmen "The Monk and the Fish". Men prisen det kanadiske byrået krevde - 15.000 kroner - var et hakk over selv vår smertegrense for å leie en seks minutters kortfilm og vise den en gang. Men andre kortfilmer ble faktisk også importert, for eksempel Bill Plymptons rasende festlige tegnefilmer. (The Monk and the Fish kan man i dag se på YouTube.)

Et av høydepunktene i semesteret var programseminaret, hvor styret bestemte neste års program. Det var jo på en måte her filmklubbens "sjel" ble bestemt også. Jeg husker at jeg hadde en kampanje som gikk over flere semestre, med slagordet "Komedier er gøy". Det var ikke alle som var like enige i at komedier var en filmgenre som trengte vår beskyttelse. Av og til hadde vi også store kommunikasjonsproblemer. Céline, vårt franske styremedlem, foreslo flere semestre på rad filmen "La belle et la bête", men ble buet ut - helt til noen plutselig oppfattet at dette var Cocteaus klassiker "Skjønnheten og udyret". Da suste den inn på programmet.

Et annet område vi koste oss med, var å lage programheftet. I de gode årene hvor inntektene økte uten grenser, fikk heftet flere og flere sider og med tykkere og tykkere papir fra år til år. Vi la nok også mer og mer arbeid i innholdet, selv om det neppe kan sies å ha vært et blinkskudd da vi ei sen natt bestemte å erstatte regissørbildet av Louis Gasnier, regissøren av Reefer Madness, med et bilde av ei rumpe.

Og vi tok oss nok vann over hodet da vi skulle ha regissøromtale om alle regissørene i programmet. Slik lød omtalen om Hiroyki Yamaga, regissøren av "The Wings of Honneamise": "Hiroyki Yamaga er sikkert født, men når må du ikke spørre meg om, og han har sikkert regissert flere filmer, men hvilke? Aner ikke. Japansk er han ihvertfall, og han har både skrevet og regissert denne perlen av en anime. Muligens er dette navnet et psevdonym for, ja hvem vet, Pål Bang Hansen, kanskje?" Og vi satte inn et bilde av Pål Bang Hansen.

Den tekniske siden av filmvisningene hadde jeg ikke så mye å gjøre med, men jeg ble da litt kjent både med de gamle Bauermaskinene og de nye (Kinoton FP30D). Bauerne var søte, men lunefulle. Ofte satte valsene seg fast under visning, noe som førte til avbrudd. En gang måtte Frode åpne døra til kinosalen og rope - "Beklager, det blir en liten pause, for jeg må file litt!" Da maskinene ble byttet ut, måtte det 4-5 mann til for å slepe ut en Bauermaskin, mens det holdt med to for å bære inn de nye, smekre. Jeg mener å huske at Bø Filmklubb overtok Bauer'ne - jeg lurer på om de har det fint der...

I filmklubben fikk vi mulighet til å gjøre ting vi aldri ellers ville gjort. Jeg kommer alltid til å være litt sur på Frode for at han var så fornuftig da vi prøvde å finne billigste måte å overføre 250.000 kroner fra bankkontoen til postbankkontoen vår. (Dette var i forbindelse med kjøp av nye kinomaskiner.) Det viste seg nemlig at den billigste måten ville være å foreta et uttak og bære 250.000 kroner over til Postbanken og sette dem inn igjen der. På grunn av Frodes innsigelser fikk jeg aldri oppleve følelsen av å si "Jeg skal sette inn litt penger" og overlevere 250.000 kroner i cash.

Det var de frivillige som gjorde det meste av arbeidet i filmklubben, men det var også godt å ha en sivilarbeider. Med en sivilarbeider ble kontoret et sted man kunne stikke innom, for det var alltid noen der. Det var riktignok noen regler man måtte overholde for å få ha sivilarbeider: blant annet måtte sivilarbeideren ikke være alene på jobb, måtte ikke ha økonomiansvar og ikke ha tilgang til alkohol på arbeidsplassen. Da jeg var sivilarbeider fungerte jeg som kasserer, var alene på kontoret store deler av dagen og kontoret fungerte også som lager for øl. Vi var litt bekymret for uanmeldte besøk fra Siviltjenesteadministrasjonen...

Så ble det etter hvert snakk om å flytte til Chateau Neuf. Inntil nylig kunne man fortsatt google seg fram til en gammel artikkel i Universitas, hvor jeg var sitert på at "For oss er det helt uaktuelt å flytte ned til Chateau Neuf." "Famous last words..." Med flyttingen var det ihvertfall ugjenkallelig slutt på filmnetter med 600-700 betalende. Men nedturen for filmnatta begynte før det sånn jeg husker det. Det ble rett og slett for mye folk et år, for lange køer og for mye rølp. Plutselig gikk det ikke rykter om hvor kult det var på filmnatta, men om hvor trangt det var der. Det er ihvertfall en mulig forklaring.

Men nedturen ble slik sett større for meg enn for Blindern Filmklubb eller Cinema Neuf. Et år etter at jeg sluttet i filmklubben, befant jeg meg i Alta og ble styremedlem i Alta Filmklubb. Der nikket vi anerkjennende til hverandre hvis det kom ti besøkende på en film. Ofte var det heller to - i tillegg til oss i styret.

Det var morsomt da NRK2s filmmedarbeidere sa at det var i Blindern Filmklubb de ble kjent med viktige independent-regissører, men i det store og det hele var vel filmklubben viktigere for oss som drev den enn for resten av verden. Mange gode vennskap ble startet der. Og mange fine filmer så vi. Den viktigste ambisjonen for en filmklubb må vel være at det er gøy å jobbe med det og at man får vist god film. Og det gjorde vi da, og det gjør Cinema Neuf fortsatt.

Gratulerer med 20-årsjubileet!