Monsens generaliseringer

I min omtale av Nina Karin Monsen bok "Kampen om ekteskapet og barnet" lovte jeg å komme tilbake med eksempler på hvordan Monsen forsøker å beskrive "de homofile" som en ensartet gruppe og hvordan hennes egne fordommer kommer fram.

Fordommer mot homofile og forsøk på generalisering

"Det var ikke vanskelig å oppdage at homofile kvinner og menn hadde problemer med det annet kjønn." (s. 10)

Det er pussig av en filosof å generalisere på en slik måte.

"At en del kristne kan kjenne hat til homofile, ble fremhevet av stortingsflertallet. Det kan være rimelige reaksjoner." (s. 13) (på bakgrunn av at homofile har sørget for at kristne har "mistet sitt ekteskap")

Nei, det er aldri rimelig å hate en hel gruppe mennesker basert på politikken til enkeltmennesker.

"Med dette forslaget vinner en gruppe som har gjort seksualitet til en hovedsak i livet." (s. 34)

I den grad noen har gjort seksualitet til en hovedsak i livet, er det de som har opplevd diskriminering og har gjort en stor innsats for å bekjempe den. Påstanden til Monsen blir derfor som å si at "Med avskaffelsen av apartheid vant en gruppe som hadde gjort rase til en hovedsak i livet."

"De skrøt også av partnerskapsloven, som kun 3500 homofile har benyttet seg av siden 1993. Men når så få har brukt den, kan det forpliktende samliv neppe være noe de homofile tiltrekkes av." (s. 38-9)

Monsen gjør tydeligvis forsøk på å tenke seg hvordan "de homofile" er. Her må jeg skuffe Monsen, det finnes ikke noe svar på det. "De homofile" er ulike. På samme måte som ”de heterofile” er ulike. Det finnes homofile som ikke ønsker å gifte seg, det finnes homofile som ønsker å gifte seg men ikke har funnet den rette, og det finnes homofile som allerede har funnet den rette. Det eneste vi kan slå fast når vi ser at 3500 har giftet seg etter 1993, er at minst 3500 homofile ”tiltrekkes av” det forpliktende samliv.

"Seksualitet er noe som kommer og går, rase forsvinner ikke." (s. 43-44)

Her må Monsen snakke for seg selv. Vi er mange som ikke har det slik.

(Om hva som vil skje når Bent Høie og partneren presenterer seg som ekte ektefolk:) "Det folk nå vil tenke eller si er "Hvem er fruen og hvem er herren, hvem var bruden og hvem brudgommen, Høie eller Solberg? Hvem er den feminine parten, hvem er den maskuline?"" (s. 45)

Her får Monsen tydelig illustrert sine egne fordommer mot homofile par.

"LLH ønsker å skape en masseidentitet for homofile ved å spille på lidelse. […] Men underdogstemplet stemmer ikke helt med fakta. Homofile i Norge er bedre utdannet enn gjennomsnittet av befolkningen. De har også mange topposisjoner i politikk, departementer, kunst, kultur og media. [...] Som en oppsummering av denne ufullstendige oversikten: Jeg tror ikke at det er vanskelig å være homofil i Norge." (s. 76-77)

Igjen forsøker Monsen å beskrive "de homofile" som gruppe. Dette er dømt til å mislykkes. Som LLH er nøye med å presisere så ofte de kan: de aller fleste homofile i Norge har det bra. Men samtidig er det mange som sliter. Det er mye mobbing av homofile i skolen, og ”jævla homse” er et vanlig skjellsord. Undersøkelser viser at flere homofile enn heterofile har forsøkt å ta sitt liv. Denne dobbelheten: at de fleste har det bra, men at mange også sliter, er viktig å få fram. Monsen har ikke tatt dette poenget.

"Innføringen av likestilt ekteskap viser at stortingsflertallet mente at homofili er medfødt [...]. Da burde samfunnet gjøre hva det vanligvis gjør når det kompenserer for medfødte mangler, gi forskjellige former for trygd og erstatning." (s. 134)

Dette er en bit av et avsnitt hvor Monsen nok anstrengte seg ekstra sterkt for å skrive provoserende. Det blir vanskelig for hennes meningsmotstandere å diskutere saklig når hun kaller homofili for en "mangel".

"Homofili er ikke bare biologi, læring, erotikk, forelskelse, selvhandikapping, men også en helt spesiell tenkning om eget kjønns merverdi i forhold til det motsatte kjønn. Det heterofobe er en del av det." (s. 174)

Er heterofili en helt spesiell tenkning om motsatt kjønns merverdi i forhold til eget kjønn?

"Å leve sammen med en av eget kjønn, er dramatisk annerledes, og vil jeg tro, mye mer kjedelig enn med en av motsatt kjønn." (s. 182)

Vel, det er sikkert individuelt. For egen del opplever jeg det som veldig lite kjedelig.

"Dernest kommer ekteskap for pedofile. Og unge under 18 år må få være med. Den seksuelle lavalder er 16 år. En nittenåring og en trettenåring kan være dypt forelsket i hverandre og få barn sammen. Hvorfor skal ikke de likestilles med homofile par? Ingen er så forelsket som tenåringer og bråmodne barn." (s. 191)

Naturligvis er dette ment som et svar på retorikken om at den felles ekteskapsloven er en seier for kjærligheten og at ingen skal hindre den. Men sitatet viser også en svært negativ holdning til homofili – eller en bagatellisering av overgrep mot barn. For et forhold mellom to voksne mennesker som elsker hverandre er ikke sammenlignbart med forhold mellom en voksen og et barn.

"Homofili dreier seg om skam. Først en grunnleggende skam over å være annerledes, en avviker. Man fungerer ikke godt nok som mann eller kvinne i et heterofilt seksuelt forhold eller man avskyr tanken på det." (s. 202)

Ja, slik har det vært i tidligere tider, at mange har skammet seg over å være homofile. En skam over å være annerledes. I dag har de fleste innsett at vi alle er annerledes på ulike måter. Monsen er selv annerledes og en avviker på enkelte områder. Hun skal ikke skamme seg over det. Mangfold er bra for samfunnet.

I morgen vil jeg se på Monsens uvilje mot å anerkjenne at motparten også kan ha gode intensjoner.

(Oppdatering: Shabana Rehman har kommentar i Aftenposten hvor hun skriver: "Som for eksempel i Dagbladets nettmøte nylig, der en innsender spør henne som om det er en allmenn sannhet; - Hvorfor er homsene så full av hat? Kanskje pga selvhatet? svarer Monsen". Det er pussig at Monsen godtar innsenderens premiss om at "homofile" er "fulle av hat".)