Enda mer om Monsens argumentasjon

I min omtale av Nina Karin Monsen bok "Kampen om ekteskapet og barnet" lovte jeg å komme tilbake med eksempler på problematiske sider ved Monsens argumentasjon. Her er noen flere.

Insinuasjoner

"Loven vil øke antall av proformaekteskap, nå også for homofile eller alle som finner noen som vil gifte seg med dem, mann eller kvinne. Det er allerede slik at 43 % av alle partnerskap mellom menn, gjelder mellom en norsk mann og en fra utenfor EU-området." (s. 54)

Jeg burde vel sjekke denne statistikken. Det er noe rart med den, siden også Norge er utenfor "EU-området". Men man kan anta at hun mener "EØS-området" eller "Schengensamarbeidslandene" eller liknende. Årsaken til den høye prosentandelen kan være at det for par hvor den ene er fra utenfor EØS, er nødvendig å inngå partnerskap for å få oppholdstillatelse, mens "helnorske" par kanskje somler litt mer med å inngå partnerskap. Uansett insinueres det her nærmest at det er noe mistenkelig med forhold mellom en norsk mann og en fra utenfor EØS-området – nok et eksempel på Monsens hang til generaliseringer.

Ureflektert bruk av nazismen som referanse

"Blodsbåndet er ikke lenger styrende prinsipp for familien og familielovgivningen. Det må få konsekvenser for fremtiden og for menneskesynet: Det blir mer og mer nazistisk. Det vil komme mer rasisme og dekadanse." (s. 25)

Har det vært noen ideologi som har lagt mer vekt på blodsbåndet enn nazismen? Som drepte folk som hadde feil bakgrunn, og som oppmuntret ariske menn til å få barn for å få flere ariere? Jeg mener vi med felles ekteskapslov blir mindre nazistiske, om man nå først skal trekke inn nazismen stadig vekk, slik Monsen gjør.

Annet

"Likekjønnet ekteskap endrer tenkningen om familie, barn og forpliktelser, den naturlige samlivsorden. Istedenfor slektstreet får vi et tre med avhugde grener, trærne står langt fra hverandre med innpodinger her og der. Slektsforskning blir for flere og flere bortkastet tid, og ikke mulig for barnet før det er blitt 18 år." (s. 92)

Dette med slektsforskning er interessant. Monsen tolker det også som en syssel som kun er interessant hvis det er de biologiske linjer man følger bakover i tid. Men de fleste slektsforskere er nok klar over at når man følger sine aner bakover, er det ganske stor sannsynlighet for at det av og til er en og annen som er oppført som far uten å være biologisk far. Ikke alle utro kvinner har opplyst om det til sin mann. Slik sett er slektsforskning allerede "bortkastet tid", hvis man da ikke er opptatt av det sosiale. Jeg har selv syslet litt med slektsforskning, og forstår at det er de sosiale foreldrene jeg finner i kirkebøkene, ikke nødvendigvis de biologiske. Likevel synes jeg det er fascinerende å følge linjene bakover.

"Homofili blir aldri like ærefull som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap. Ekteskapets ære ligger nemlig utenfor deres rekkevidde." (s. 103)

Her bruker Monsen sitt eget æresbegrep. Som vanlig er hun uten omtanke for at andres æresbegrep også kan ha noe for seg.

(Om Guro Sibeko:) "Nå har hun nettopp debutert med en roman om aktiv, sadistisk lesbisk sex for fjortenåringer." (s. 116)

Jeg får en mistanke om at Nina Karin Monsen ikke har lest boka i sin helhet, men bare har konsentrert seg om noen aspekter ved den.

"Den forvirrede tilstand som en del homofile forteller at de lever i (Er jeg hetero eller homo?), blir til allmenn forvirring på et langt dypere plan." (s. 140)

Jeg lurer på hvilken forvirring Monsen her tenker på. En tolkning er at hun blander sammen med den usikkerhet som mange unge føler i en periode, hvor de ikke er sikre på om de er heterofile eller homofile. Eller tenker hun på bifile?

"Enslige gamle slipper å frykte sykehjemmet, de kan få en arbeidsom thailandsk kone." (s. 141)

Dette blir på samme måte som før – også med den gamle ekteskapsloven kunne enslige gamle finne seg en arbeidsom thailandsk ektefelle.

Med dette avslutter jeg siteringen fra Nina Karin Monsens bok. På basis av alle mine innsigelser må jeg si at boka ikke kan passere som "gjennomreflektert", hvis man da ikke med ordet tenker på et speil som er så fullt av huller at man kan se rett gjennom det.

Jeg vil på det sterkeste forsvare Nina Karin Monsens rett til å hevde sine meninger offentlig, og også hennes rett til å gjøre det ved bruk av skjellsord, generaliseringer, ensporethet og med ubegrunnede påstander. Jeg vil også på det sterkeste forsvare Fritt Ords rett til å dele ut priser til alle de måtte ønske, og også å kalle selv den svakeste argumentasjon for "gjennomreflektert".

Og samtidig bruker jeg min selvsagte rett til å ta til motmæle mot Monsens meninger, kritisere hennes debatteknikk og kritisere Fritt Ord for en prisutdeling som bidrar til å senke nivået på den politiske debatten i Norge.