Er Snåsamannen ond? Og vi?

Jeg leser et interessant synspunkt i Fri Tankes intervju med Folkehelsas Preben Aavitsland (pdf):

"Altså, Snåsamannen må jo være ganske ond, han. Ja, ond! Dersom han har disse evnene han påstår at han har, og fremdeles ikke har satt seg på et fly til Oslo, og blitt med på morgenvisitten på Rikshospitalet? Men heller sitter der i en bygd i Nord-Trøndelag, og hjelper kun de få som kommer innom? Han må jo reise rundt, og aktivt redde folk!"

Spørsmålet om folks plikt til å gjøre det de kan for å hjelpe hverandre kommer også fram et annet sted i intervjuet: "Enkelte blir provoserte når vi ber dem vaksinere seg for å være med og beskytte andre, da de mener at de ikke skal måtte bære en byrde på vegne av samfunnet. Det er jo trist å registrere."

Dette er jo moralfilosofiske spørsmål. Ingen kan vel være uenig i at dersom Snåsamannen selv tror at han har evner til å helbrede andre, ville det vært hyggelig om han aktivt lette fram de aller sykeste i samfunnet og hjalp dem til å bli friske, heller enn å motta et mer tilfeldig utvalg av henvendelser. Men hvor går grensen mellom dette "ville vært hyggelig" og det å påstå at det er en plikt som man er "ond" hvis man unnlater å gjøre noe med?

Selv om jeg har sans for Aavitslands spissformulering, vil jeg tro at hvis hans ondskapsbegrep skal legges til grunn, er nesten alle nordmenn onde. Hver og en av oss kan redde liv ganske enkelt ved å sende en ekstra hundrelapp eller to til passende hjelpeorganisasjon - og de aller fleste av oss gidder ikke. Kanskje gir vi en tusenlapp eller to i måneden, men vi vet at vi kunne ha gitt mer uten at det ville gått ut over egen liv og helse.

Sannsynligvis vil barn om hundre år lese om oss i historiebøkene og være like uforstående som vi var da vi leste om at rike sørafrikanere klarte å nyte livet sitt mens svarte sørafrikanere levde i fattigdom i townships i nærheten.