Homoministeren

Karita Bekkemellem, som likte å bli kalt "homominister", har skrevet bok. Den skal jeg nok lese. Både fordi jeg har sans for henne som frisk og idealistisk politiker og fordi det vil være interessant å lese litt om hva som skjedde bak kulissene da forarbeidet for vår kjære ekteskapslov ble gjort.

Noe av dette får vi vite i Vårt Land i dag. Karita var tilhenger av å tvinge statskirka til å vie homofile, men ble rådet fra det av sin statssekretær Kjell Erik Øie. Det var nok lurt av Øie - å gi like rettigheter til folk flest var viktigere enn å tvinge kirka til å behandle sine egne medlemmer skikkelig.

For meg er det også interessant å lese følgende utdrag som Vårt Land bringer:

«Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religionen må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i dette samfunnet. Dette har vært kontroversielle standpunkter som jeg har fått mye kritikk for. Svakheten ved den nye ekteskapsloven nå er at kirken ikke ble instruert til å benytte en felles liturgi for alle ekteskap. Religion har mye å svare for når det gjelder å legitimere undertrykking.»

Her er jeg til dels uenig. Jeg mener riktignok at det bør være andre regler for statskirka enn for frittstående trossamfunn - staten bør ikke holde seg med en egen kirke som diskriminerer borgerne. Derfor er jeg da også tilhenger av et skille mellom stat og kirke. Men de frittstående trossamfunn bør ha en del frihet til å diskriminere. Men hvor langt denne friheten skal gå er jeg også usikker på. Bør det være lov å nekte å vie "raseblandede" ektepar? Bør det være lov å nekte å vie "likekjønnede" ektepar?

Igjen er Venstres politikk den beste etter min mening: la nå trossamfunnene få ha sine seremonier med sine egne regler, men la den juridiske delen av ekteskapet foregå hos en statlig institusjon. Da blir det mindre viktig hva slags diskriminerende praksiser trossamfunnene vil ha.