Hundre timers arbeidsuke

Forskerforum, Forskerforbundets eminente blad, intervjuer i nummer 8/09 Frode Saugestad, som jobber ved Harvard-universitetet. Han jobber jevnlig fra 7 om morgenen til 22 om kvelden, og sier "Og om eg jobbar hundre timer i veka, får eg gjort mykje meir enn ein som jobbar 40 timar i veka".

Jeg er litt takknemlig for at noen orker å legge ned så mye arbeidstid i forskningen sin, og vet samtidig at jeg ikke er interessert i å legge ned så mye i min. Jeg synes selv at jeg jobber mye hvis jeg jobber 50 timer i uka.

Men det er klart at effektene av å jobbe 100 timer i uka er store. La oss for argumentets skyld si at han, som mange i Norge, bruker halvparten av en 100%-jobb på undervisning. Det vil si at han har 80 timer uka til FoU, noe som er fire ganger så mye som de som har vanlig arbeidsuke. Fire ganger så mange artikler, kapitler og bøker bør jo gjøre underverker for karrieren.

Men hva med privatlivet? Hvis vi regner med 7 timer søvn og en time reisetid til og fra jobb, har han to timer til privatliv pr dag (hverdag og helg). Jeg har over ti timer til privatliv pr dag (i de ukene jeg jobber ca. 40 timer i uka). Altså fem ganger så mye fritid...

Det er artig å kikke på hva Linda Rudstad i "Kif" (Kvinner i forskning) sier til det samme nummeret av Forskerforum: "Det er ein myte at forskarane må nytte all si tid på forsking for å vere gode, og det finst ingen dokumentasjon på at kvaliteten på forskinga aukar proporsjonalt med talet på arbeidstimar". Vel, det kan i det minste neppe være tvil om at kvantiteten på forskningen øker med flere arbeidstimer, og for tida har politikerne laget et system for oss som ikke teller kvalitet men kvantitet.

Og da er vi rett inne i kjønnsdebatten. Tilsynelatende er det flere menn enn kvinner som jobber hundretimersuker i akademia, blant annet på grunn av kjønnsroller knyttet til å ta seg av barn. De blir neppe lykkeligere av det, men de stiller naturligvis sterkere i kampen om stillinger og nye prosjekter. Dermed blir det kjønnsmessige skjevheter i sektoren som ikke kan rettes opp.