Når svar blir overflødig

Øivind Benestad har et overraskende innlegg i Aftenposten i dag. Overraskende fordi Benestad kun gjentar tidligere argumenter og spørsmål. Det må ha vært ganske tynt i posthylla til kronikkredaktøren denne dagen.

Overskriften min antyder at svar er overflødig, fordi svarene har blitt gitt så mange ganger før - og saken ble politisk sett avsluttet i og med at man endelig vedtok likestilling i fjor vår. Men jeg klarer - i likhet med Benestad - ikke å dy meg.

Påstand: "Fra 1. januar har Norge innledet et stort samfunnseksperiment med barn i hovedrollen."
Som Benestad vet, er dette ikke korrekt. "Samfunnseksperimentet" må i så fall bestå i at homofile lever sammen i parforhold og får barn sammen - men dette er jo ikke noe nytt. Det nye er at parforholdene får de samme rammer som andre parforhold, og at barna får de samme rettigheter.

Påstand: "Fordi grunnleggende samlivsmessige rammer, roller og forventninger nå blir oppløst, får alle norske barn og ungdommer en ny og krevende utfordring: «Skal jeg gifte meg med en mann eller med en dame?»"
For de fleste er det ikke særlig krevende å finne ut om man forelsker seg i folk av samme eller motsatt kjønn (eller begge deler). Riktignok kan en del være usikre på dette i en periode, men det "krevende" i dette ligger mer i frykt for at man har en "uønsket" legning, enn i selve finne ut-prosessen. Siden homofili nå blir mindre tabubelagt, blir denne prosessen noe mindre krevende enn før.


Spørsmål: "Er [lærere] nødt til å mene at to mødre eller to fedre som foreldre er naturlig, positivt og uproblematisk for å få jobb i fremtidens skole?"
Nei, naturligvis har en lærer rett til sine meninger. En lærer kan også mene at mørkhudede elever fra naturens side er dårligere utrustet enn hvite. Derimot må en lærer naturligvis bygge på skolens verdigrunnlag i sin undervisning, og herunder ligger at læreren ikke skal skape problemer som ikke finnes. Elever som har to mødre eller to fedre har rett på en lærer som respekterer dette fullt ut, for eksempel. Og alle elever har rett på en lærer som aktivt motarbeider mobbing.
Naturligvis er det på mange områder spenninger mellom lærerens private syn og de holdninger han må representere som lærer - og dette må lærere være profesjonelle nok til å takle.

Påstand: "Hittil er ekteskapet blitt definert ut fra kjønn, antall, alder og slektsnærhet."
Benestad kjenner sikkert til at antall har variert - også i den kristne kulturkrets. I noen kulturer har reglene for slektsnærhet vært andre enn vi har i dag, og noen kulturer har inkludert rase (man skal gifte seg med noen av samme rase). Ekteskapet som institusjon har gjennomlevd mange forandringer.

Spørsmål: Hva vil skje med de hundretusener av kristne, muslimer, buddhister og mange andre som aldri vil kunne anerkjenne likekjønnet samliv som ekteskap? Vil de bli marginalisert og utstøtt av det gode selskap?
Dette spørsmålet er interessant fra et retorisk synspunkt. Hva legger Benestad i "anerkjenne"? I hvilke sammenhenger er det vi "anerkjenner" hverandres ekteskap? Når vi går i et bryllup, naturligvis, men ellers er det vanskelig å vite eksakt hva som ligger i dette.
Svaret er nok derfor: "ingenting". Man kan gå rundt i verden og unnlate å anerkjenne akkurat de ekteskapene man måtte ønske, så lenge man gjør jobben sin. Har man lyst til å unnlate å anerkjenne ekteskap mellom bergensere og trøndere, må man gjerne det. Er man ekstra høflig, lar man være å fortelle ekteparet at man ikke anerkjenner dem, så slipper man å såre noen.

Påstand: "Alle argumenter som er blitt brukt for å innføre enkjønnede «ekteskap», kan lett anvendes i kampen for biseksuelt og polyamorøst samliv som kommer rundt neste sving."
Her viser Benestad tydelig at han ikke har satt seg inn i argumentene for en felles ekteskapslov. For eksempel: et argument for felles ekteskapslov er at kjønn ikke har noe i lovverket å gjøre - om jeg er mann eller kvinne bør ikke ha noe å si for om jeg får lov til å inngå ekteskap med den jeg elsker (som jo faktisk er en mann). Dette prinsipielle argumentet om at diskriminering på grunnlag av kjønn bør ut av lovverket, kan ikke brukes for å få ekteskap for flere enn to personer.

Påstand: Voksnes krav og ønsker er blitt viktigere enn barns rettigheter.
Benestad nekter å ta inn over seg at også tilhengerne av felles ekteskapslov har sett barns rettigheter som sentrale. Det er ikke et spørsmål om voksnes rettigheter mot barns rettigheter, men om ulike syn på hva som er best for barna. Felles ekteskapslov har noen opplagte fordeler for barns rettigheter hva angår arverett og sånt.

Jeg ser for meg en annerledes framtid enn Benestad. Den 1. januar 2009 vil ikke gå inn i historien som en start på en "motstandskamp" mot felles ekteskapslov, men som en milepæl i en kamp for like rettigheter - på samme måte som avkriminaliseringen i 1972 (mot en del ytterliggående kristnes ønsker) og partnerskapsloven i 1993. Hvorfor? Fordi stadig flere nordmenn kjenner homofile som er gift, og stadig flere nordmenn også vil se barn vokse opp i harmoniske hjem med to foreldre av samme kjønn. Rettigheten vil bli bevart rett og slett fordi folk etter hvert vil ta den som en selvfølge.