Ugjennomtenkt LLH-kritikk fra Whist

Høyremannen Jon Ole Whist har et innlegg på gaysir i dag, hvor han kritiserer LLH for å ha anmeldt Mohyeldeen Muhammad. Mohyeldeen Muhammad uttalte som kjent at man som muslim må støtte dødsstraff for homofile.

Whist skisserer ulike konsekvenser av anmeldelsen, hvorav den tredje er "Mohammad blir etterforsket, stilt for retten, og dømt. Konsekvens, radikal islam har fått sin første norske martyr."

Nåvel, kravene til å bli martyr er nok litt større enn å bli dømt i en norsk rett - hvis dét var alt som skulle til for å bli martyr, ville det i det minste vært færre selvmordsaksjoner. Men jeg forstår at Whist mener at Mohammad ihvertfall ville få en helterolle hos en del muslimer.

Men Whist overser de andre konsekvensene. En fellende dom markere at slike uttalelser ikke er akseptable (altså ikke lovlige) i Norge. At det finnes en grense for hva muslimske homofile skal måtte finne seg i. At selv homohets må bedrives innen vise rammer, overraskende nok.

Men jeg har tenkt litt over hvilke andre reaksjoner LLH kunne ha valgt. Å latterliggjøre Muhammad kunne vært en fristende tanke - på liknende måte som Kim Friele gjorde ved nærmest å utfordre Muhammad til duell (se også VG. Men det er en farlig strategi. Muhammads holdninger deles ikke i hele det muslimske miljøet, men det er flere enn ham som har dem. Hvis en hvit, etnisk norsk (ok da, dansk) LLH-leder bagatelliserer de negative holdningene i enkelte muslimske miljøer, vil det føles som et svik av en del som har det vanskelig i disse miljøene. Kim Friele kan tillate seg det og slik jekke Muhammad litt ned, men LLH kan neppe gjøre det samme.

Men man kunne naturligvis også ha fordømt synspunktene uten å gå til anmeldelse. Da ville man sende et signal om at ikke engang LLH mener at det er ulovlig å offentlig ønske homofile døde. Man ville også måtte forsvare synspunktet i offentligheten: hvorfor ser ikke LLH dette som alvorlig nok? Og sannsynligvis ville noen andre ha anmeldt Muhammad, og dermed ville man uansett risikert de negative konsekvensene Whist advarer mot.

LLHs anmeldelse virker vel gjennomtenkt. Whist reiser en interessant diskusjon, men konkluderer på et veldig ensidig grunnlag. Jeg er definitivt mest enig med LLH.