Hvorfor USA og Storbritannia interesserer meg

Jeg følger nøye med på det politiske liv i Storbritannia for tida. Akkurat nå vurderer Nick Clegg, sammen med LibDems øvrige parlamentsmedlemmer, tilbudene fra David Cameron om å finne fram til samarbeidsformer som kan gi et stabilt styre. Valget endte som kjent uten at noen av partiene fikk rent flertall.

Samtidig som jeg følger nøye med på dette, stusser jeg over hvorfor jeg følger så nøye med på det. Altså: hvorfor er det slik at Storbritannia og USA er de eneste landene utenfor Norge som jeg følger med på det politiske liv i? Spør meg om navnene på partilederne i Sverige eller Tyskland, og jeg vil ofte være ganske blank. På en god dag kjenner jeg navnet til presidenten i Polen, Russland, Brasil og Taiwan, men det er ikke alltid jeg kan si så mye mer om den aktuelle politiske situasjonen. Men i Storbritannia og USA holder jeg meg sånn rimelig oppdatert - også mellom valgene.

En del av forklaringen er språk, naturligvis. Siden jeg forstår engelsk kan jeg følge med på "Today Show", "Friday Night Comedy Show", NPRs "It's All Politics" og så videre. Og jeg kan lese The Economist og se på BBC. (Men Sverige kunne jeg ha klart å følge med på uansett...)

En annen del av forklaringen er makt. Det er ikke så rart at jeg følger mer med på USA enn på Sverige, siden USA fortsatt er en verdensmakt. (Men Storbritannia er strengt tatt ikke blant de aller mektigste landene i verden for tida.)

Men jeg må innse at mye av årsaken er kulturell. For Storbritannias del har det mye med Monty Python, Richard Herrmann, The Beatles, Agatha Christie, Shakespeare og fotball å gjøre. I USAs tilfelle må jeg skylde på CNN og - først og fremst - Hollywood*. Via mengder av kulturelle inntrykk har jeg et forhold til USA og Storbritannia som jeg aldri vil få til andre land uten å bo der.

Og jeg merker at jeg er litt ambivalent til dette. Rasjonelt skjønner jeg at jeg nok burde brukt noe mer tid på å følge med på det politiske liv i for eksempel Tyskland og India, men følelsesmessig blir det som å tenke at jeg burde følge mer med på fotballen i Brasil - greit nok, men det er jo Newcastles tabellposisjon som egentlig er interessant!

Derfor fortsetter jeg å krysse fingrene for en ny og mer rettferdig valgordning i Storbritannia og håper samtidig at republikanerne i USA gjør et riktig dårlig valg i senatsvalgene til høsten. Og har et vagt håp om at DPP vinner neste valg i Taiwan - men må innrømme at jeg ikke vet når det er.

(*For eksempel: jeg har sett 699 USAnske og 177 britiske filmer - mot 104 norske, 94 franske og 47 italienske - for å ta med "fem på topp". Når det gjelder TV-programmer har jeg nok sett en større andel norske ting, men enda mye mindre andel fransk og italiensk.)