Sosiale og usosiale medier

Marit K. Slotnæs har et riktig kunnskapsløst innlegg om "Usosiale medier" i Morgenbladet. Paul Chaffey dissekerer det nydelig i innlegget "Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet". Men jeg vil likevel ta tak i noe Slotnæs skriver - og Chaffey kommenterer.

Hun skriver: "Det at mange mennesker kobles sammen digitalt, er ikke det samme som at alle blir hørt, eller at ulike meninger brytes mot hverandre. Tvert imot. De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt. Utfordringen er å fortsette samtalen, også med dem man verken liker eller deler interesser med, slik at man kan komme frem til løsninger som gjør det mulig å leve sammen likevel. Ekte demokratisk dialog er mer nyttig jo mindre lystbetont den er."

Jeg har i øyeblikket 227 venner på Facebook. Dette er tidligere skolekamerater, tidligere studievenner, tidligere filmklubbvenner, tidligere og nåværende kolleger, Venstrevenner, kjente fra LLH, familie, slektninger, kjente fra helt andre steder og også en håndfull jeg rett og slett ikke helt vet hvem er. Hvis det er én ting jeg kan si helt sikkert, så er det at disse vennene mine ikke er enige om alt. Hva taler for at alle mine slektninger også er Venstrefolk? Eller at alle mine tidligere kolleger er for felles ekteskapslov? Eller at alle tidligere filmklubbvenner synes matematikk er et viktig fag i skolen?

Dermed opplever jeg ikke så sjelden at jeg poster ting på Facebook som noen venner er jublende til, mens andre argumenterer mot. (Nylig har jeg vært i en ivrig diskusjon om kvaliteten på lærerutdanningen - med en som mener at lærerutdanningen er altfor dårlig.) Rimelig nok. Noe liknende vil sikkert også Slotnæs oppleve hvis hun blir med.

Men selv om motforestillinger er viktige, er det egentlig ikke det som jeg setter mest pris på. Viktigere er den enorme kunnskapsbasen vennene representerer. Jeg kan stille spørsmål om aparte ting (som "kjenner du til noen matematikkhistorieressurser på norsk som jeg ikke har med på denne lista mi?" eller "har jeg glemt noen kjente homofile musikere her?" eller "kan noen anbefale et godt og rimelig hotell i Wien?") og få utførlige svar - av og til fra folk jeg ikke ante hadde kunnskap om akkurat det. Og aller viktigst er naturligvis det sosiale - å holde kontakten med folk som ellers ville gli helt under horisonten og ut av livet mitt.

Facebook - og Twitter og så videre - er fascinerende og uhyre nyttig på sitt beste. Og så er det naturligvis navlebeskuende og banalt på sitt verste. Men si ikke at ikke også epost, telefonen, trykkekunsten eller skriftspråket også har sine banale bruksområder.

Diskusjoner om sosiale mediers positive og negative sider trengs. Innlegg fra folk uten innsikt i mediene selv, er ikke det som vil drive disse diskusjonene framover.