Litt feiring og litt bekymring

Dagbladet vil i en serie artikler "nominere og kåre Norges mektigste homofile i ulike bransjer".

"Vi bestemte oss for å gjøre dette fordi vi mener det er verdt å feire at homofile nå finnes i maktposisjoner på alle samfunnets arenaer. Vi kårer ikke landets mektigste homofile fordi de er gode i sin klasse, men fordi vi synes det er flott at det nå er mulig å være åpent homofil i de fleste miljøer", skriver Martine Aurdal i en kommentar.

For det første kan man spørre om timingen. Er dette bare agurknytt? Eller omvendt: hvis Dagbladet mener dette er så viktig, hvorfor da ha kåringen i juli. Ville samme kåring kommet på trykk for eksempel i begynnelsen av september?

Jeg er enig i at det er grunn til å feire at det nå er åpne homofile i "de fleste miljøer". Disse åpne homofile er gode forbilder for homofil ungdom som trenger å se at man kan leve utmerkede liv som åpent homofil. En slik kåring kan likevel også virke motsatt: den kan gi et bilde av at homofile er så "vellykkede" at det ikke lenger trengs noe holdningsarbeid. Det er en feilslutning. Det har alltid vært "vellykkede homofile" - lenge før de første sto fram offentlig som homofile. Men det er fortsatt også mange som ikke tør å stå fram, som opplever krenkende holdninger i eget lokalmiljø, i eget idrettslag, i egen skoleklasse, hos sin egen lærer.

Så jeg er med på å feire at det finnes en del åpne "elitehomofile", og er glad for den hjelpen det er for unge homofile at det finnes åpne forbilder. Men lokalmiljøet er nok viktigere enn kjendiser, og der er det fortsatt mye å jobbe med.