Monday, July 27, 2009

Politisk moralisme og moraldiskusjoner

I sin bok ”The Audacity of Hope” skriver Barack Obama blant annet om fattigdomsproblemene i en del bydeler i USA. Han tar for seg problemet med at for mange barn vokser opp med unge alenemødre som har sett barnefaren stikke av og som må jobbe to jobber for å ha råd til mat til barna sine. Og han skriver blant annet:
“I think we should put more of our tax dollars into educating poor girls and boys, and give them the information about contraception that can prevent unwanted pregnancies, lower abortion rates, and help ensure that every child is loved and cherished. But I also think faith can fortify a young woman’s sense of self, a young man’s sense of responsibility, and the sense of reverence all young people should have for the act of sexual intimacy” (s. 255 i Vintage Books’ pocketutgave).


Han argumenterer ellers for at politikere må diskutere moralske spørsmål, selv der de ikke vil lage lover for å påvirke dem: ”just because a value should not or cannot be legislated doesn’t mean it isn’t a proper topic for public discussion” (s 73).

Dette treffer meg. Jeg innrømmer at jeg i diskusjoner har lett for å avvise såkalte moralske spørsmål hvis jeg mener de er irrelevante i spørsmålet om hva staten bør gjøre. Jeg nekter å diskutere hva som er mest moralsk riktig under dekke av at folk må få leve som de vil. Det farlige med denne strategien er å overlate alle moraldiskusjoner til ”alle andre” i politikken. Ikke alle områder skal omfattes av lovgivning – ikke alt man misliker skal forbys. Men det betyr ikke at politisk liberale mennesker ikke skal være med i den offentlige diskusjonen om hva som er (moralsk) rett og galt.

Jeg vil se på noen eksempler. La oss se på spørsmålet om norskopplæring til innvandrere. Bør innvandrere lære seg norsk? Her har FrP stått på barrikadene og sagt at innvandrere bør lære seg norsk og vil stille krav om det, mens venstresida har hatt en tendens til å tilby språkkurs men for øvrig sitte musestille. Her må det være mulig å si to ting: Jeg mener på den ene siden at det er en moralsk forpliktelse for enhver som bosetter seg i landet vårt, og især de som er foreldre, å lære seg norsk såfremt det er praktisk mulig. Når jeg sier ”især de som er foreldre”, så er det fordi disse har et ansvar for å ivareta barnas rettigheter, og det kan de best gjøre hvis de kan følge med i samfunnet fullt ut. Men på den andre siden mener jeg at det er nok unntak hvor det vil være urimelig å kreve dette, til at det vil være galt å stille det som et juridisk krav. En analfabet som kommer til Norge som flyktning fra et krigsområde har ofte andre behov i starten enn å lære norsk, for eksempel.

Et mer prosaisk eksempel: Foreldre og lekser. Bør vi ha en lov som sier at foreldre plikter å følge med på elevenes skolearbeid og sjekke om leksene er gjort hver kveld? Nei, opplagt ikke. Foreldrene skal ha stor frihet til å oppdra sine barn og gi barna det ansvar og den frihet de mener er riktig. Likevel mener jeg at det må være legitimt å si at foreldre har et moralsk ansvar for å følge med.

Muhammedkarikaturene er et annet eksempel. Jeg har ingen problemer med å forsvare norsk lovverk på området: I Norge skal ytringsfriheten stå sterkt. At noen hevder seg krenket av en ytring skal ikke være avgjørende for om en ytring skal være tillatt. Så i diskusjon med folk som vil forby publisering av dem, er jeg uforsonlig. Men en helt annen debatt er om det var moralsk riktig å tegne og publisere dem – der kan vi lett være mer enige. Det kommer an på formålet. Hvis man publiserer noe utelukkende for å såre andre, synes jeg det er enkelt å si at det er moralsk galt. (I den konkrete saken var nok formålet noe mer komplisert.) I et slikt tilfelle kan diskusjon av moral gjøre at man ser at man har noen felles meninger, selv om man er uenige om den politiske konsekvensen.

Et eksempel jeg har diskutert mye i denne bloggen er den felles ekteskapsloven. Mange har moralsk baserte innvendinger mot den nye loven. Noen mener at det å leve homofilt i seg selv er umoralsk, noen mener at det er moralsk galt å ”skape farløse barn” (altså gi kunstig befruktning slik at barn blir født uten å vokse opp med sin biologiske far) for eksempel.

En måte å svare på disse to innvendingene på, er å si at homofile uansett finnes, uansett lever sammen og uansett får barn, og at loven er en måte å skape sikre juridiske rammer rundt disse barna. (Og dessuten legge til at ”farløse barn” allerede blir født ved kunstig befruktning i heterofile forhold.) Det er en saklig korrekt og av og til pragmatisk riktig måte å argumentere på. Men den er også skummel, for den overlater de moralske argumentene til motparten. For naturligvis kan man også argumentere med at homofilt samliv er moralsk høyverdig og at det å skape barn som får vokse opp i trygge familieforhold hos omsorgsrike foreldre som sterkt har ønsket seg barn, nettopp er noe av det mest moralsk riktige vi kan gjøre.

I de siste dagene har ”Stein Erik Hagen-saken” versert i media. Hva er egentlig spørsmålet her. Om formueskatten er for høy i Norge? Om det er galt å flytte utenlands for å unngå skatt? Om det er riktig av regjeringsmedlemmer å kommentere enkeltborgeres økonomiske situasjon?

Det første er jeg ikke så opptatt av. Formueskatten er til å leve med som den er i dag. Det andre spørsmålet er todelt. Juridisk sett er det helt greit å flytte utenlands og dermed bli omfattet av andre skatteregler. Moralsk sett synes jeg det vil være tvilsomt å utnytte reglene og flytte utenlandsk akkurat tilstrekkelig antall dager til å få lavere skatt. Men det er å overdrive retorikken å snakke om at noen "stikker av fra regninga".

Abortsaken er nok en sak hvor jeg mener at de moralske sidene (”Er det moralsk riktig å ta abort?”) er nærmest irrelevant for lovspørsmålet. Abort vil forekomme uavhengig av loven, og illegale aborter vil lett føre til skader og dødsfall, spesielt blant de som ikke har råd til å reise til utenlandske privatklinikker. Likevel er det sannsynligvis også her en tabbe å la de moralske spørsmålene ligge helt.

Hva er konklusjonen min? Den er vel bare at jeg skal prøve å være oppmerksom på å ikke uten videre skyve vekk de moralske sidene selv om de, etter mitt liberale hjerte, ikke er relevante for selve utfallet av en politisk sak. For politikk handler ikke bare om hvordan lovene skal utvikles, men også om deltakelse i en offentlig debatt hvor de uformelle normene for samfunnet ikke bare videreføres, men også justeres. Derfor må verdidebatt aldri kun overlates til ”verdipartier” eller til Fremskrittspartiet…

(PS. Det fine med blogger er at man kan skrive ned tanker og kanskje få reaksjoner på dem allerede før tankene er stivnet... Innspill er derfor ønsket.)

2 comments:

  1. Interessant argument! Men jeg henger meg litt opp i at du sier at moralske spørsmpl er irrelevante for lovspørsmål, eksempelvis i abortspørsmål. Er det ikke nettopp fordi abort er moralsk "uheldig" som den er forbudt? Er det ikke moralske og etiske avveininger som ligger bak våre tanker om hva som skal være rett og galt i utgangspunktet?

    Så kan man være pragmatisk og, som du sier, påpeke at abort vil forekomme allikevel. Men da er det stadig vekk et ønske om å minimere de negative sidene som spiller inn, og spørsmålet om hva som er negativt henger tett sammen med hva som er etisk riktig.

    ReplyDelete
  2. Takk for kommentar!

    Setningen "Abortsaken er nok en sak hvor jeg mener at de moralske sidene (”Er det moralsk riktig å ta abort?”) er nærmest irrelevant for lovspørsmålet." er helt hjelpeløs - den får ikke fram det jeg ville si. Det jeg tenkte på som "Abortsaken" var nok noe sånt som "Skal vi ha dagens abortlov eller forby abort også for de ukene av svangerskapet hvor det i dag er tillatt?" - men jeg kan ikke forvente at noen kunne lese tankene mine på en slik måte... :-)

    Altså: Moralske spørsmål er høyst relevante når det gjelder spørsmålet om abort skal være tillatt - og det er moralske spørsmål som gjør at vi har begrenset adgangen til å ta abort til starten av svangerskapet.

    Når det gjelder starten av svangerskapet, derimot, føler jeg at jeg har en tendens til å la være å ta stilling til de moralske sidene ved abort som sådan, og isteden konsentrere meg om at et lovforbud ikke vil få de ønskede konsekvensene - altså en mer pragmatisk argumentasjon.

    Så er jeg jo enig i at hva som er "ønskede konsekvenser" i seg selv er et moralsk spørsmål.

    Men jeg tror jeg vil være mer konkret: En abortmotstander kan ha et logisk resonnement som ser slik ut (svært forenklet):
    "Abort er alltid moralsk galt"
    "Et lovforbud vil føre til at vi unngår abort."
    Derfor (siden vi bør unngå ting som er moralsk galt): "Vi bør innføre lovforbud"

    I et slikt tilfelle vil jeg ha tendens til kun å diskutere det andre premisset, for jeg mener jo nettopp at et lovforbud aldri vil gjøre at vi unngår aborter. Men ved å utelukkende diskutere det andre premisset, kan jeg gi inntrykk av at jeg er enig i det første, at abort alltid er galt.

    Men abortspørsmålet er nok uansett ikke noe strålende eksempel når det gjelder samfunnsdebatten generelt, for der har vel også det første premisset blitt diskutert en del.

    ReplyDelete